Det viser tall fra Teknisk beregningsutvalg (TBU) og Statistisk sentralbyrå. Ny statistikk som ble omtalt i Dagsavisen mandag slår fast følgende: Gjennomsnittlig årslønn til de ti prosentene med dårligst lønn i fjor lå på om lag 285.000 kroner. De ti prosentene med høyest lønn hadde en årsinntekt på i overkant av 1,1 million kroner. I 2008 var tallene henholdsvis omtrent 231.000 kroner og 796.000 kroner. På ti år hadde de lavest lønnede en lønnsvekst på 23 prosent, de på toppen 38.
Justerer man for prisvekst har de nederst ved bordet ikke hatt noen reallønnsøkning de siste ti årene. Mens de som sitter med de best betalte jobbene, har hatt en reell lønnsvekst på 15 prosent. Det ligner en sementering av fattigdom.
Ulikhetene i Norge øker. Det skyldes ikke bare importert fattigdom gjennom innvandring og flyktninger, slik regjeringen har en tendens til å forklare det med. Men fordi selve lønnsdannelsen her i landet slår dårlig ut for samfunnets svakest plasserte. Dette har strukturelle årsaker, som lav organisasjonsgrad. De uten representasjon, har heller ingen stemme i samfunnsdebatten eller i lønnsoppgjørene mellom partene i arbeidslivet. De som tjener dårligst og som aller mest trenger drahjelp, er en blindsone i norsk arbeidsliv.
Regjeringen må derfor legge bedre til rette for å øke organisasjonsgraden. En kraftig økning i fagforeningsfradraget for lavtlønnede, vil være en billig investering i kampen mot økte forskjeller. LO og venstresida må slåss for ytterligere allmenngjøring av tariffavtaler innen enkelte sektorer. Organisasjonsgraden i samfunnet er på vei ned. Under halvparten av oss er organisert. Regjeringen har brukt tankekraft og trykksverte i Granavold-plattformen til å skrive at den «anerkjenner» det uorganiserte arbeidslivet.
Når de som tjener en lønn som ikke er til å leve av, ikke har hatt noen lønnsvekst de siste ti årene, må noe gjøres. De nederst ved bordet må øverst på dagsorden. Høyreregjeringens kutt i formuesskatten har alene flyttet rundt sju milliarder fra fellesskapet til de som fra før har aller mest. Regjeringen legger snart fram en egen stortingsmelding om økende ulikheter i makt og rikdom i Norge. Vi har svært begrensede forventninger til regjeringens reelle ønske om å ta tak og bremse utviklingen.