«Hvem er størst av Bob Dylan og Van Morrison?» er et spørsmål jeg gjerne stiller meg selv og andre i festlig lag. Og jeg har nå kommet til en endelig konklusjon: Min stemme går til Van Morrison.
Som sommervikar i Lydhørt-spalten griper jeg derfor sjansen til å provosere, ved å fastslå at mannen som spiller på brygga i Notodden fredag 2. august, er rockens største og beste nålevende artist.
Blant rockens titaner som debuterte på 60-tallet, har Van Morrison den rikeste og beste platekatalogen, og er den som lager best musikk fortsatt. Bob Dylans «Tempest» (2012) hørte jeg pliktskyldig igjennom uten særlig glede, mens Van Morrisons «Born To Sing: No Plan B» (2012) overrasket med sin kraft, inderlighet og varme. Den stadig mer dystopiske gubberocken til Bob Dylan gjør seg ofte best på papiret. Jeg har lest mye om Bob Dylan, men jeg har hørt mer på Van Morrison.
Van Morrison er nemlig en artist så modig at han alltid søker det vakre. Om han så må bruke utskjelte instrumenter som obo, sekkepipe eller Cliff Richard for å nå dit. Hans musikalske visjon handler om det transcendente, øyeblikkene der sang og musikk løfter individet ut av seg selv. Samtidig har han grundig fotfeste i det konkrete, gjenkjennelige. Hans første store album «Astral Weeks» (1968), allment anerkjent som ett av rockens mesterverk, tar utgangspunkt i gater og mennesker fra hans barndoms Belfast. Morrison starter med Cypress Avenue eller Madame George, før sangen og improvisasjonen fører ham opp i de store astrale høyder.
Det er logisk at Morrison spiller på en bluesfestival. Dette er musikken som formet ham. «Leadbelly var ikke bare en inspirasjon. Han var inspirasjonen», har Morrison selv uttalt om sin musikalske bakgrunn. Han vokste opp i Belfast med en far som samlet på amerikanske plater: Gospel, storbandjazz, country, blues. Som 15-åring begynte Van Morrison å spille på barer og dansefester, som 19-årig dannet han bandet Them og spilte olm, minimalistisk, steinhard hvit r&b (ny diskusjon: Hvem var tøffest av Them og Stones?). Men Them kom ingen vei i datidas London-dominerte platebransje. Skuffet over mangel på suksess dro Morrison hjem igjen til Belfast, der han midt på 60-tallet skrev den eviggrønne hiten «Brown Eyed Girl», og senere sangene som ble til «Astral Weeks». Her startet fusjonen av soul, rock, blues, gospel og irsk folkemusikk som ble Morrisons egen merkevare: Celtic soul. Den har utforsket over 34 studioalbum og fem-seks liveplater, med få dødpunkter. Der andre av hans samtidige - Dylan, Stones, Neil Young - snublet stygt på 80-tallet, lagde Van Morrison flere av sine beste plater. Og det er alltid noe å hente på Van Morrisons plater. I det siste har jeg gravd fram en av mange skjulte skatter i Morrison-bunken: Dobbeltalbumet «Hymns To The Silence» (1991). Her er det et bemerkelsesverdig «spoken word»-spor der Van igjen er tilbake i sin barndoms gater: «On Hyndford Street», beskrevet så presist og levende at man føler stillheten over den sommervarme asfalten om kvelden. En ung Van Morrison plukker epler fra grenene som henger ned over gjerdene i Cypress Avenue (igjen). Eller stopper på Fusco‘s for å kjøpe iskrem på vei hjem fra stranda - «in the days before rock ‘n‘ roll». Han forteller om å lese Jack Kerouac «Dharma Bums», om å høre Jelly Roll Morton, Big Bill Broonzy, jazz og blues på Radio Luxemburg, til og med Debussy på BBC3 en søndag morgen.
Alt dette maner han fram - ikke av nostalgi, men fordi «it’s always being now». Hver sang, hver plate, hver konsert med Van Morrison, er et uttrykk for den samme lengselen etter øyeblikket der alt er nå. Hver gang jeg har sett ham live, har han trosset omgivelsene - surt vær, publikum og /eller band - og oppnådd akkurat disse øyeblikkene av transcendens, der han løfter seg selv og publikum til himmels.
Og selv om Van Morrison er kjent som en av rockens sureste menn - vi kunne fylt en hel Lydhørt-spalte med alle historiene om hvor gretten han er - er det alltid artig å være på konsert med Van Morrison. Her er tre eksempler, hver fra sitt tiår:
1988: Selv i en så ærverdig sal som Royal Albert Hall føles dette som en spesiell begivenhet. Det er den første av to kvelder der Van Morrison spiller sammen med The Chieftains. De to gigantene i irsk musikk kom sammen året før og lagde albumet «Irish Heartbeat», med Van Morrisons ekstatiske soul-tolkninger av tradisjonelt irsk materiale. Høydepunktene på plata - «She Moved Through The Fair», «Celtic Ray», «Carrickfergus» - tilhører det fremste noen av dem har prestert. Vi har fått billetter på en balkong med god utsikt foran scenen. Konserten er en triumf, men stemningen er andektig, folk sitter pent i stolene sine og klapper. Under en låt - var det jig-en «I’ll Tell Me Ma»? - ser vi en fyr på første rad reise seg i begeistring, gå fram mot scenen og danse vilt. Vaktene iler til og nærmest presser ham ned i stolen, dette gjentar seg flere ganger. Han klarer bare ikke å stoppe å danse. I musikkavisen New Musical Express’ sladrespalte uka etter leser vi at Eric Clapton hadde vært og sett Van Morrison & The Chieftains i Royal Albert Hall, og blitt så eksaltert at vaktene måtte be ham om å roe seg ned.
1998: Van Morrison skal spille på Norwegian Wood, han har gjort oppvarmingsjobb på John Dee kvelden før, og er i strålende humør. Han overrasker alle med å ikke bare hilse hyggelig til publikum mellom låtene, men han drar til og med en vits! Her følger den, i sin helhet. Van Morrisons eneste kjente vits:
Van Morrison: «Thankyew thankyew (mumlemumle) d’yer know the diff’rence between Diana Ross and Michael Jackson»?
Publikum: (vantro stillhet)
Van Morrison: «No? Me neither!»
2010: Van Morrison er tilbake på Norwegian Wood, og alle hjerter gleder seg til han skal gå på. Vi står oppe på gressbakken som skråner ned mot scenen, når Van Morrison etter planen skal gå på. En kraftig vakt med plugg i øret kommer og vifter oss bort - «flytt dere, lag vei her folkens», og måker et par meters klaring i folkemengden. En stor svart limousine kommer kjørende inn porten i Frognerbadet og bortover på plenen. Vi måper idet vi skimter, gjennom de sotete vinduene i limousinen: Van Morrison. Oppe på scenen har bandet satt i gang en groove, limousinen kjører opp til høyre scenekant, idet konferansieren sier: «Ladies and gentlemen: Van Morrison!», og en tønneformet liten mann med stor svart hatt stiger ut av bildøra, går opp på scenen og begynner å synge. Det er den beste entreen jeg har sett på en norsk scene noen gang. Under konserten står limousinen klar ved siden av scenen, og når Van Morrison har sunget ferdig på siste låten, går han av scenen og ned til limousinen. Den kjører av gårde, og Van Morrison er ute av Frognerbadet mens bandet fortsatt spiller.
For Van Morrison stopper musikken aldri.
bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no