«Everybody wants to be a bodybuilder – but nobody want to lift no heavy-ass weights».
De udødelige ordene tilhører Ronnie Coleman. Han er en av tidenes beste, for ikke å si største, bodybuildere.
Jeg har tenkt mye på Ronnie Colemans ord i det siste. Ikke fordi jeg har løftet så altfor mye vekter, men fordi disse ordene blir altfor aktuelle hver gang vi prøver å ha en debatt om norske klima- og miljøtiltak.
Nesten alle politikere tror nemlig på menneskeskapte klimaendringer. Du skal bevege deg ganske langt ut på ytterste høyrefløy i regjeringssamarbeidet før du finner en etablert rikspolitiker som ikke er villig til å si klart og tydelig at klimaendringene er menneskeskapte. Men det er ikke så mange av dem som oppfører seg som om de faktisk mener det.
Se bare på debatten om leterefusjonsordningen som Arbeiderpartiets klimapolitiske talsmann Espen Barth Eide prøvde å starte forrige uke. «Vi kan ikke frede oljepolitikken», sa Barth Eide til Klassekampen. Et fornuftig og rimelig nøkternt utspill. I hvert fall dersom man tror på de alvorlige negative konsekvensene klimaendringene vil føre med seg. Likevel fikk uttalelsen mange til å se rødt.
Tidligere Arbeiderparti-topp Karl Eirik Schjøtt-Pedersen reagerte sterkt, men han er tross alt blitt oljelobbyist på sine gamle dager, så det var å forvente. Man skulle kanskje trodd ballen ble lagt død da Ap-leder Jonas Gahr Støre raskt rykket ut og sa det ikke var planer om noen endringer i dagens oljeskatteregime. Likevel kom Høyres stortingsrepresentant Aleksander Stokkebø på banen. Han mente Barth Eides utspill, til tross for at det raskt ble skutt ned av partilederen, viser at Arbeiderpartiet «forlater den ansvarlige linjen for vår største næring».
Schjøtt-Pedersen, Gahr Støre og Stokkebø tror alle sammen på menneskeskapte klimaendringer. De tror bare ikke nok på det til å ville gjøre endringer i skatteregimet for oljeselskaper. Oljenæringen skal visst behandles med mer ansvar enn kloden. Denne gangen var det ikke engang «viktig å ta debatten».
Alle sier at de tror på menneskeskapte klimaendringer. Men ikke faen om vi skal la noe av oljen ligge!
Det skal ikke så mye til før folk setter seg ordentlig på bakbeina heller. Da flyseteavgiften kom i 2016 økte den prisen på en flybillett med 88 kroner. Neppe nok til at mange nordmenn dropper flyturen, men mer enn nok til at Venstreleder Trine Skei Grande mottok drapstrusler for sin støtte til den. Nå er den foreslått endret, men ikke til en form som vil gi en merkbar nedgang i flytrafikken. Riktignok vil den bli litt høyere for lange flyginger, men de korte turene skal utrolig nok bli billigere. Å fly er noe av det mest miljøskadelige vi privatpersoner gjør. Likevel fremstår flyseteavgiften mer som en inntektspost for å balansere budsjettet enn som et tiltak for kutte utslippene.
Alle sier at de tror på menneskeskapte klimaendringer. Men ikke faen om vi skal måtte fly mindre!
Selv blant politikerne som hevder å være svært opptatt av klimaet er det mange som behandler spørsmålet mer som en brikke i det politisk spillet, enn som et virkelig eksistensielt problem. Se for eksempel på den nye borgerlige regjeringsplattformen, fremforhandlet på Granavolden for to uker siden. Denne inneholder et punkt om å trappe opp CO2-avgiften. Dette er jo vel og bra, men litt lenger ned på siden står det også et punkt om å:
Ikke øke veibruksavgiften på bensin og diesel. Økte pumpepriser som følge av økte krav til omsetningspåbud for biodrivstoff og økt CO2-avgift på drivstoff ilagt veibruksavgift skal i sin helhet motsvares med reduserte avgiftssatser på drivstoff.
Det er en enorm dissonans her. Å trappe opp CO2-avgiften, tilsier jo at man anerkjenner de utslippenes effekt på klimaet. Å nøytralisere den for drivstoff tilsier at det var viktigere å «få med» et klimapoeng enn det var å faktisk gjøre noe med klimaet.
Det er ikke lenge til det er valgkamptid igjen, og selv om det er lokalvalg vil klimasaken kunne få en del oppmerksomhet. Bare vent og se. Venstre vil skryte av sin klimaseier. Fremskrittspartiet av sin omsorg for bilistene. Ingen vil våge å si at de ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Likevel vil klimamålene vil være like langt unna.
I debatten om bompenger og privatbilisme har vi jo attpåtil fått et slagord som nærmest er en ren omskriving av Ronnie Coleman-sitatet. «Ja til miljø – nei til bompenger».
Alle sier at de tror på menneskeskapte klimaendringer. Men ikke faen om det skal bli dyrere å kjøre bil!
Hvorfor er det så vanskelig å få politikerne til å styre som om de faktisk tror på klimaendringene? Det mangler jo ikke på svulstig retorikk når de skal beskrive hvilke problemer vi står overfor. Erna Solberg har omtalt klimaproblemet som «vår tids største utfordring». Jonas Gahr Støre har snakket i store ord om det felles løftet vi alle må ta for å møte klimautfordringene. Likevel er endringsviljen hos landets to største partier tilnærmet null.
Ikke faen om det er bra nok.