Fra våpenhvileavtalen i 2002 - framforhandlet av Norge, gjennom en giverlandsgruppe (Co-chairs) bestående av USA, Japan, EU og ja; Norge, og til slutt en forferdelig blodig avslutningsrunde i mai 2009 - har jeg fulgt med på en rekke viktige hendelser på Sri Lanka. Deretter har det bare vært demotiverende å følge med som politiker. For hva kan man egentlig gjøre?
LTTE (Liberation tigers of Tamil Eelam) er borte og derfor er «problemet» borte, mente noen. Tidligere medlemmer ble brutalt myrdet, og man mistenkte (uten bekreftelse) at det fantes såkalte «assimileringsleire». Full hjernevasking, som det også heter. Sri Lankas president Mahinda Rajapaksa hadde en unik mulighet til å bygge bru etter krigen, men i stedet har han spilt på singalesisk nasjonalisme. Regjeringen har ikke engang forsøkt å imøtegå kravene om desentralisering av makten.
Mitt reelle mål har alltid vært at tamilene må få anerkjent retten til selvbestemmelse. Enkelte aktører, eksempelvis International Crisis Group (ICG), har vært veldig opptatt av at tamilene ikke kan dele det samme målet eller den samme ideologien som LTTE, altså «tamiltigrene». Men retten til selvbestemmelse handler om å bestemme selv, ikke hvorvidt en eventuell tidligere opprørsgruppe mente det samme eller ei. «Vaddukkoddai-resolusjonen» fra flere tiår tilbake ble formet av tamiler. Mange år senere ble det avholdt folkeavstemning blant tamiler i eksil i 10 land om den samme resolusjonen. De aller, aller fleste stemte for. Den tamilske diasporaen kan snakke om dette, men på Sri Lanka finnes det en lov fra 1983 som sier at det er straffbart i det hele tatt å uttale seg om å dele en stat i to.
Tre forskjellige FN-rapporter er blitt utformet de siste par årene. Resultatene i dem varierer, men én ting er sikkert: Det er stor tvil om hvorvidt justissystemet fungerer i dette landet. Selvfølgelig har Sri Lanka gjennomført noen «granskinger» rundt sin egen rolle i krigens avsluttende fase, men det sier seg selv: En slik undersøkelse må gjennomføres av en ekstern part.
Dublinrapporten fra 2010 konkluderte med at det ikke bare er krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som bør granskes, men også påstanden om folkemord mot tamiler. Hvorfor kan ikke verdenssamfunnet anerkjenne at det muligens har skjedd et folkemord her? Jo - da må de også anerkjenne tamilenes selvbestemmelsesrett som følge av dette. Og en separat stat er fortsatt ikke ønsket av store mektige krefter.
Allerede nå drives det en boligbyggings- og bosettingspolitikk som skal sørge for at ingen etniske folkegrupper skal dominere i noen områder. Javel? Høres ut som det egentlig bare er en mer sofistikert versjon av «Sinhala only act» fra 1956, som feide alt av engelsk og tamilsk språk og kultur ut av det offentlige.
Tidligere i år vedtok FNs menneskerettighetsråd en ny resolusjon mot Sri Lanka. Denne resolusjonen har igjen plassert ansvaret hos den srilankiske staten og ikke egentlig tatt høyde for internasjonale granskinger. Dette, sammen med nye bevis på krigsforbrytelser og folkemord, har ført til massive opprør. For eksempel i delstaten Tamil Nadu i India, hvor mer enn 65 millioner tamiler bor, har studentenes demonstrasjoner akselerert. Dette, sammen med diasporaens standpunkt, vil være drivkrefter bak den demokratiske kampen framover. Igjen - hvordan vil verdenssamfunnet forholde seg til dette?
Etter at Sri Lanka ble et selvstendig land, oppsto det mistillit mellom tamilene og singaleserne. At myndighetene gjennomgående har lent seg på singaleserne, det etniske flertallet, og ført en populistisk politikk som bevisst har ekskludert en folkegruppe, har skapt enorm urettferdighet, og ikke minst provosert mange. Grunnlaget for at konflikten og borgerkrigen oppsto, er ikke løst - den ligger fortsatt der.
Så dersom en ny opprørsgruppe vokser fram nå, Sri Lanka, kan dere egentlig bare takke dere selv.