Arbeiderpartiet med Anette Trettebergstuen i spissen går i Aktuelt hardt ut mot Spydeberg sitt ettårige pilotprosjekt der Spydeberg kommune skal se hvordan det vil fungere å gi 6 000 kroner i kontantstøtte til foreldre med barn i barnehagealder. Foreldre med barn under 18 måneder skal få 10.000,- per barn.
Det første jeg reagerer på er hvordan en representant fra regjeringen går så hardt ut og kritiserer kommunen for valget de tar. Velgerne i Spydeberg valgte et borgelig flertall etter vanlig demokratiske prinsipper, og jeg blir sittende igjen med en uggen følelse av at Arbeiderpartiet er i mot et levende og selvstendig lokaldemokrati. Det er ikke første gangen jeg får den følelsen, og det uroer meg fordi jeg tror at i all hovedsak er det kommunene som vet best hvordan forholdene er i egen kommune. Da trenger de friheten til å velge løsninger som passer godt der. I det minste må kommuner få muligheten til å ha egne prøveprosjekter i en tidsbegrenset periode.
Trettebergstuen sier prosjektet vil sette Spydeberg tilbake til 50-tallet. Hun sier det er kvinnediskriminerende, og da særlig for innvandrerkvinner. Hun gjentar dette flere ganger, og glemmer et viktig poeng: - Kanskje det er andre årsaker til at det er kvinner som tradisjonelt sett blir hjemme.
For det første sier ikke ordningen noe som helst at det er kvinner som skal være hjemme. Foreldrene kan dele på å jobbe mindre, eller mannen kan være den som blir hjemme. Tror ikke Trettebergstuen at årsaken til at kvinner har blitt hjemme kan ha noe med at kvinner får lavere lønn enn menn, selv i samme yrke? Vil ikke det være en viktigere sak å kjempe for enn at barnefamilier får mer tid med familien, og tror hun ikke noe vil skje med tanke på at det er kvinner som nå tar høyest utdanning?
Trettebergstuen sier at kvinner mister frihet, men hvilken frihet er det egentlig å måtte sende barna sine i barnehage fra de er ett år fra tidlig om morgen til sent på ettermiddagen? Er det en frihet om hele familien skal institusjoneres og kun tilbringe tid sammen i fellesferie og helger?
Tankegangen til Arbeiderpartiet i denne saken gir meg fornemmelse av at mennesker skal tilpasses et produktivitetsmønster spisset og formet etter den industrielle revolusjon. Fra vi er små skal vi settes i kasser etter alder og kjøres gjennom et rullebånd til vi etter en tid ender på eldresenteret. Selv om dette har vist seg å føre til kroniske lidelser, økt stress, mer depresjon og større forekomst av ADHD, ferdigpizza, utmattelse og angst i alle aldersgrupper.
Den industrielle revolusjon har gitt oss mye, men skal vi lykkes må vi komme oss videre. På Google har de mer tid med barna sine, de har gratis kantine med god mat og barnehage som gjør at foreldre og barn kan spise lunsjen sin sammen. De er mest vellykket i hele verden, og de tror ikke på en sjef med pekefinger. De tror på at individene som er ansatt har en iboende trang til å skape, formidle og utvikle fellesskapet. Et samfunn kan ikke bygges på at alle skal lære seg å sitte stille og sortere papirer på kontor. Et samfunn må verdsette at folk er forskjellige og tar forskjellige roller. De forskjellige rollene er viktig, og alle passer ikke til å være i hver sin bås fra 9-16.
Derfor setter jeg pris på kommuner som tenker nytt. Tør å gi hver familie muligheten til å finne løsninger for hvordan de kan fungere på best mulig måte. Selv finne ut hvordan de kan bli lykkelige innad i familien, og i samfunnet de er del av og føle at de blir respekter ut fra valget de tar.
Det eneste landet som har innført en form for økonomisk levestøtte, er Ottijivero i Namibia. Det har gjort kvinner uavhengige. Det har skapt innovasjon. Det har stimulert BNP på en sunnere måte, og det har gjort at arbeidsgivere ikke kan tvinge sine ansatte mot deres egen vilje. Derfor håper jeg prøveprosjektet i Spydeberg er første skrittet i retning av at vi prøver ut borgerlønn i Norge. Jeg tror det vil skape grønnere politikk. Mer frivillighet. Større kontakt mellom generasjoner å bidra til å redusere fraflytningen i distriktene. Det vi alle først må erkjenne er at klassisk industri og olje ikke er måten å bygge framtiden på, og at vi i samfunnet ikke er tjent med å ikke ha tid til de rundt seg. Vi må tenke nytt, og tørre å prøve nye måter å forme samfunnet på, og utnytte det industrialiseringen har gitt oss til å komme oss videre. For vi er ikke skapt til å stagnere.