Nå har det i år kommi ut ei digital ordbok, Det Norske Akademis ordbok, med 225 000 oppslagsord, 300 000 sitater og 70 millioner tegn. Den ble lansert på Sentralen i Oslo, tidligere Christiania Sparebank; ei ordbok som også hører hjemme hos velhavende borgere på byens gamle vestkant. Denna digitale ordboka er ikke konservativ; den er språklig reaksjonær. Når det søkes på ordet «fram», så står det «ADVERB se frem». Adverbet «frem» er dansk, hvilket også denne ordboka bekrefter, der den innbiller oss at «fram» er en «variant fra dansk frem». «Fram» er ingen variant av dansk «frem», men «fram»er et norrønt ord, som ifølge Wiktionary betyr god/gjev. Hunkjønnsendinger i denne ordboka er like sjeldne som en pakistaner i Holmenkollåsen. Ord som sola, jorda, elva, kona, dattera er bannlyste i ordboka; aller nådigst kan vi skrive kua, men helst bør vi skrive «kuen».
Det er ikke bare Akerselva som skiller østkanten fra vestkanten i Oslo. Språkskillene mellom øst- og vestkanten er like store som lønnsforskjellene. En talemålsundersøkelse i Oslo viste at 78 prosent av kvinnene på vestkanten brukte subjektforma «de», der objektforma «dem» skulle vært brukt. Mange som nipper til sherryglasset, tar aldri ordet «dem» i sin munn. Som det er viktig for bikkja å pisse høyest på løktestolpen, er det viktig for Carl Ivar Hagen og dårskapens fanejunkere å markere sin sosiale posisjon i samfunnet. Da er det viktig å holde seg unna a-endingene og det personlige pronomenet «dem». Vestkantfolket, eller dem som gjerne vil spise kirsebær med dem, er livredde for å rase ned den sosiale rangstigen, om sånne fy-ord tas i bruk.
Nå er denna norske grammatikken i mange år blitt mer sherryaktig, og valgformene er blitt flere, som gleder Riksmålsforbundet på hjemmesida med adresse på Oslos vestkant. Likevel beveger språket seg hele tida, sakte og sikkert, i den folkelige retninga med a-endinger, på steder der advokater og skipsredere ikke bor. Den utviklinga kan verken Riksmålsforbundet eller ei ordbok stoppe.