"Grunnloven er som et enestående kunstverk. Absolutt noe å feire", ifølge Arne Strand (Dagsavisen 3.1). Enig. Eidsvollsmennene var framsynte og dristige. De lagde den trolig mest demokratiske grunnlov i datidas Europa. Og da vi av stormaktene ble presset inn i en union med Sverige høsten 1814, maktet de folkevalgte å redde stor grad av norsk selvstendighet med eget storting, egen regjering og begrensninger av svenskekongens makt over Norge.
Disse begrensningene ble radikalt styrket da Stortinget seiret over kongemakten i 1884: Venstre-flertallet og en dramatisk riksrettssak førte til at det parlamentariske hovedprinsipp ble slått fast: Kongen skulle ikke lenger bestemme regjeringens sammensetning. Den skulle bestemmes av det folkevalgte flertallet i Stortinget. Og dette flertallet kunne gjennom et mistillitsforslag avsette en regjering. Dette prinsippet ble på overtid skrevet inn i Grunnlovens § 15 i 2007, etter at det i rundt 120 år hadde vært ansett som konstitusjonell sedvanerett. Og det er her Strands bilde av Grunnloven som «kunstverk» blir tvilsomt - for kunstverk skal man jo la i fred? Man skal ikke «flikke på» skulpturer eller malerier. Og det er nettopp denne misforståtte pietet overfor Grunnloven som førte til at store deler av den ble bevart i 200 år som nærmest uleselig for folk flest. Den hadde jo et ekstremt gammelmodig språk (noe «modernisert» i 1903). Og en rekke misvisende paragrafer om kongens makt ble stående, som om vi fortsatt levde i et Norge før parlamentarismens gjennombrudd i 1884.
Stortinget tok endelig initiativ i forrige periode til å modernisere Grunnloven, både språklig og innholdsmessig. I dette jubileumsåret er det bred enighet om at språkstilen fra 1903 skal erstattes med en nyskrevet grunnlov på både bokmål og nynorsk. «Kunstverket» fra 1814 blir stående som et imponerende historisk dokument. Men av pedagogiske, og dermed demokratifremmende grunner, skal Grunnloven nå endelig kunne bli forstått av de aller fleste gjennom språklig fornyelse. Likevel: Blant de rundt 40 forslagene til modernisering av Grunnloven, er det ingen som endrer eller fjerner de paragrafene som fortsatt gir et feilaktig bilde av myndighet og maktforhold mellom konge, regjering og Stortinget. Det paradoksale ved Stortingets framgangsmåte blir da at en rekke ukorrekte påstander om kongens rolle blir desto tydeligere - fordi selve språket blir mer forståelig. Av plasshensyn skal jeg bare ta noen eksempler:
I forslaget til språklig modernisering av § 12 heter det: «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere ... Kongen fordeler gjøremålene blant statsrådets medlemmer slik han finner det tjenlig.» I forslaget til § 13 heter det: «Under kongens reiser i riket kan han overlate styret av riket til statsrådet.» I § 14 blir det slått fast at «Kongen kan utnevne statssekretærer til å bistå statsrådets medlemmer i utførelsen av deres gjøremål utenfor statsrådet.» Disse paragrafene var mer eller mindre norsk statsrett - før 1884. Nå er de bare «korrekte» som formalisme, tolkbar kun for «skriftlærde» statsrettseksperter. Paragrafene later som om kongen har rettigheter som dels regjeringen har, dels den sittende eller påtroppende statsministeren har.
Stortinget har heller ikke tenkt å fjerne § 5 som er en antikvarisk arv fra den tid makthaverne spredde ideen om kongedømme «av Guds nåde». I den foreslåtte bokmålsversjonen av § 5 heter det: «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvaret ligger på hans råd.». Igjen: Språket er modernisert, innholdet er villedende. Dessuten: Hvis hovedpoenget er å få fram at kongen ikke er strafferettslig ansvarlig, trenger han jo ikke å bli kalt «hellig» av den grunn. Grunnloven fra 1814 var et «kunstverk» i sin tid: Kreativt, modig, framsynt. Synd at Stortingets mangelfulle modernisering ikke holder samme standard - i vår tid.