Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet sendte meg inn i en omfattende ryddeprosess.FOTO: STACEY NEWMAN/ISTOCK

Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet sendte meg inn i en omfattende ryddeprosess.FOTO: STACEY NEWMAN/ISTOCK

Vis bildetekst
Foto:

Sporene og ordene – på innsiden

Erfaringer med overgrep som barn setter spor – også i en godt voksen kropp.

Denne teksten er et forsøk på å sette ord på det som er vanskelig å sette ord på. Prosesser som foregår på innsiden, og som ikke er umiddelbart synlige på utsiden.

Daglig uro. Høye skuldre og kort pusting. Nattlig uro. Mareritt og intervallsoving.

Erfaringer med overgrep som barn setter spor – også i en godt voksen kropp. Og vi er mange med spor på innsiden. Jeg har et håp om at disse sporene blir sett, anerkjent og tatt på alvor.

Å sette ord på er ingen enkel greie. Denne teksten er derfor ramme alvor.

Jeg møtte lille meg i godt voksen alder. Fortrengte minner om overgrep tidlig i livet sendte meg inn i en omfattende ryddeprosess. Lille meg ga seg til kjenne underveis i denne ryddesjauen – på godt og vondt. Møtet mellom store meg og lille meg har vært utfordrende. Men meningsfullt. Kanskje kan mine refleksjoner og tankebilder gi mening til andre. Mest på godt.

Store lille meg er min måte å forsøke og sette ord på og forstå min levde erfarte kropp. At jeg er sammensatt av ulike hukommelser. Vàr for en rekke triggere. Minner som kanskje fortsatt ikke er avdekket. Og en kropp som sakte, men sikkert blir integrert i seg selv. Og som fortsatt innimellom er helt desintegrert. Kort sagt er det min beskrivelse av den plassen det utsatte barnet tar – og må ta.

Lille meg er den utsatte lille jenta som fortsatt raser rundt inni meg – med reaksjoner og emosjoner deretter.

Lille meg er avhengig av at store meg har tid til henne – ser henne – gir henne rom. Hun er avhengig av at store meg klarer å regulere dagene slik at ting og tanker kan ryddes unna på dagtid. Dager som er for fulle – som ikke ryddes – fører ofte til nattarbeid. Uten ekstra betaling. Ingen tariffavtale.

Jeg og natten er ofte ikke venner. Rettelse – mørket i natten og jeg er ofte ikke venner. Og vi er mange som har det sånn. Inne i natten lurer minner vi fint kunne vært foruten. Fornem-melsen av at det er noen i rommet. Følelsen av å bli trykket ned i madrassen. Panikken av å ikke få puste. Hånden over nese og munn.

Natten rommer fortsatt mye. Kroppens reaksjon når mørket tar plass er frys. Eller kamp. Det kommer litt an på hvor stor den lille er i mørket. Treåringen går i frys. Seks-syvåringen kjemper! Men redde – det er de begge.

Lille meg vet derfor veldig godt hvordan hun skal få oppmerksomhet fra store meg. Det er bare å ta meg der jeg er mest sårbar. Om natten. En nattlig samtale- og situasjonslogg kunne sett omtrent slik ut:

Store meg er i stressmodus. Dagene er uforutsigbare. Jeg er alene hjemme på n’te uke. I et forsøk på å holde verden ute fylles dagene til randen med gjøremål. Ikke tenke. Ikke kjenne. Bare gjøre. Og – glemme å gjøre plass til lille meg.

Jeg har lagt meg og slått av lyset. Finner en slags nattero i ensligheten. På tur inn i en nattlig døs kommer lille meg snikende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?», sier hun. «Ja», svarer store meg – «det er jeg sikker på. Gå og legg deg.» «Ja vel, da så», sier hun lille. Og så sier hun ikke mer den natten. Men natteuroen er vekket. Jeg snur meg på andre siden.

Uken etter kommer hun igjen smygende. «Er du sikker på at du er alene i rommet?». «Ja, det er jeg sikker på», svarer store meg. Og tenker at dette begynner å bli litt slitsomt. Det er ingen i rommet. Det er lenge siden det var noen i rommet! Jeg prøver igjen å finne veien inn i døsen.

«...er du HELT sikker på at det ikke er noen i rommet...?». Game over. Nå er det en fornemmelse i rommet. Natta er over. Det hjelper ikke å snu den andre siden til. La det bli dag!

Dagen etter kvinner store meg seg opp. «Hør her, lille venn. Jeg vet at du er urolig for at jeg er urolig. Jeg legger meg helt flat og skal virkelig skjerpe meg. Jeg skal se deg! Være der. Høre deg. Holde deg. OK? Fint! Det er nemlig direkte kontraproduktivt å holde meg våken om natta hvis du vil ha oppmerksomhet på dagen. Det virker mot sin hensikt. Kan vi være enige om det? Ja? Fint!».

Omtrent sånn kan det høres ut på innsiden. Det ble rolig. Denne gangen også. Helt til neste gang. For det kommer alltid en neste gang. Det er traumenes vesen, de er der enten man vil eller ikke. Med mye hardt arbeid kan de heldigvis legges lavt i terrenget, nesten som en lett kløe. Og så popper de plutselig opp av en lukt, en lyd, en stemning, et ord, et bilde. Krever plass, holder nattlige samtaler og skriver logger. Holder sporene varme. Sånn er det. Det er levd liv. Uten tariffavtale.

Det tar i gjennomsnitt 17 år fra overgrep til ord. I snitt sytten år før barnet som har vært utsatt klarer å sette ord på overgrepene. Det kan være mange årsaker til dette. Manglende forståelse av handlingene kan være én årsak. Mangel på ord er imidlertid det mest nærliggende å tenke på. Det er nesten umulig å sette ord på noe som ikke finnes ord på hos et barn. Som voksen kan jeg klare å hente frem ord som beskriver sporene på innsiden. Da kan jeg erkjenne hendelsene. Og ikke minst – jeg kan anerkjenne lille meg som en sentral partner for store meg.

Sporene etter overgrep sitter i lenge. Noen er tydelige utad. Andre er utydelige – både innad og utad. Men de er der. Og uten de sporene – så hadde ikke vi vært den vi er. Du er jo deg. Og jeg er jo meg. Og takk for det!

Så jeg retter ryggen, møter mitt eget blikk og nikker gjenkjennende. Og håper at ryggretten og gjenkjennelsen kan bidra til at også andre med spor kan møte sitt blikk. Og holde det.

Levde kropper med spor og avtrykk og inntrykk må anerkjennes. Det er ramme alvor!


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!