I 2016 fikk ordet parallellsamfunn et oppsving i den politiske retorikken. Et søk i norske avisarkiv viser at ny-ordet gir 530 treff i 2016, mot 70 treff i 2015. Innvandrings- og integreringsministeren bruker parallellsamfunn som et argument for sin strenge asylpolitikk. I den sammenheng har Sylvi Listhaug blant annet sagt at «Man får en opphopning av personer med innvandringsbakgrunn på ett sted, som gjør at det utvikler seg parallelle samfunn». Listhaugs argumentasjon er egnet til å skremme folk. Ordet parallellsamfunn gir urovekkende assosiasjoner til fare, lovløshet og vold.
Som språkforsker er jeg interessert i forholdet mellom språk og makt. Jeg er spesielt opptatt av hva ulike typer språkbruk kan gjøre med en gruppe menneskers anseelse i samfunnet. I den forbindelse har jeg tidligere kritisert regjeringen for dens bruk av ordet snikislamisering. Det er et ord som har beveget seg fra høyre-ekstremismen og inn i regjeringen via finansminister Siv Jensen. Ordet er egnet til å mistenkeliggjøre og sverte muslimenes rykte og omdømme. På den måten kan snikislamisering bidra til utenforskap og splittelse i samfunnet. Det motsatte av inkludering.
Sentrale forskningstema for meg, som lingvist, er hvordan språket bidrar til å skape bestemte oppfatninger av virkeligheten og hvordan disse oppfatningene påvirker samfunnet vårt. Jeg er opptatt av hva som kjennetegner en inkluderende og samlende språkbruk og hva som kjennetegner den ekskluderende språkbruken. Derfor følger jeg med på politiske nyord knyttet til innvandrings- og asylpolitikken.
I likhet med ordet snikislamisering har parallellsamfunn en klar forbindelse til høyreekstremismen. Ordet har imidlertid ikke sin opprinnelse i høyre-ekstremismen, slik snikislamisering har. Forbindelsen til høyre-ekstremismen har en annen form, og det kommer jeg til litt senere. Først vil jeg si litt om ordets opprinnelse.
Parallellsamfunn har blant annet sin bakgrunn hos den tyske samfunnsviteren, Wilhelm Heitmeyer. I 1996 skrev Heitmeyer en artikkel der han advarte mot parallelgesellschaften (parallellsamfunn). I artikkelen refererte parallellsamfunn til et scenario der det drives propaganda mot tyrkisk ungdom for å få dem til å ta avstand fra det tyske samfunnet. Heitmeyer hadde en viktig observasjon. Også i Norge har vi sett eksempler på den type propaganda rettet mot muslimsk ungdom. Resultatet er at noen har reist til Syria for å slåss for IS. Fenomenet er godt beskrevet i romanen «Mine brødre» av Farooq Adel Khan.
Heitmeyers begrepsvalg var imidlertid uheldig. Ordet parallellsamfunn viser til samfunn som lever parallelt med hverandre. De møtes ikke. Ordet er egnet til å splitte.
Tilknytningen til høyre-ekstremismen kommer til syne når ordet parallellsamfunn blandes med ordene no-go-soner, sharia-enklaver og muslimske enklaver, som er ord fra det ekstreme høyre. I høyre-ekstreme kretser brukes sharia-enklaver og muslimske enklaver i betydningen områder der det er islamsk lov som gjelder. På den høyre-ekstreme gruppen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) sine nettsider kan vi lese at muslimene bygger opp parallelle islamske samfunn i Norge i form av såkalte no-go soner der kun muslimer har adgang. SIAN likestiller parallellsamfunn med no-go-soner. Inspirert av Fjordman var no-go-soner også et sentralt ord i den norske terroristens manifest, og det går igjen på ulike høyre-ekstreme nettsteder.
I politiets rapport om parallellsamfunn fra 2016 finner vi en sammenblanding mellom parallellsamfunn og no-go- soner. I rapporten beskrives parallellsamfunn som områder hvor politiet ikke tør å gå inn uten back-up og hvor en egen intern justis er rådende, som er basert på vold og den sterkeste rett. Rapporten konkluderer med at slike områder ikke finnes i Oslo. Videre understreker rapporten at en konsentrasjon av personer med innvandrerbakgrunn ikke er et problem i seg selv. Problemene oppstår når man samler mange personer med sosiale og økonomiske utfordringer innenfor et lite område. For eksempel når man plasserer nyankomne barnefamilier vegg i vegg med tunge rusmisbrukere. Man kan spørre seg om Listhaug er kjent med politiets rapport.
No-go-soner og sharia-enklaver er ord som inngår i konspirasjonsteorien om Eurabia. Tilhengerne av Eurabia mener muslimene er kommet til Europa for å snylte og utnytte velferdssystemene og for å overta styringen. Forestillingen om den aggressive muslimen går igjen i denne retorikken, sammen med bildet av familier som får mange barn som et ledd i en fordekt islamiseringsprosess. Ifølge Eurabia vil muslimene ødelegge europeisk sivilisasjon for å opprette et forhistorisk kalifat fra 500–600-tallet i Europa. Måten de gjør det på er, ifølge Eurabia-teorien, ved å opprette no-go-soner der det er farlig for ikke-muslimer å oppholde seg.
Politiet forstår parallellsamfunn som no-go-soner. Et sted der det er farlig for ikke-muslimer å oppholde seg, og der det foregår omfattende kriminell virksomhet. En slik oppfatning av parallellsamfunn finnes antakelig også blant mange andre mennesker. Det er betydningsforbindelsen til no-go-soner som gjør ordet parallellsamfunn politisk potent. Det er det som gjør at ordet er godt egnet til å skremme folk til å støtte en streng innvandrings- og asylpolitikk.
Regjeringen bør styre unna skrekkscenarioer med bånd til høyre-ekstremismen og heller satse på en språkbruk som er samlende. Samlende språkbruk kjennetegnes av et romslig «vi» der alle er og føler seg inkludert. Ordet parallellsamfunn er et steg i negativ retning. Det er egnet til å mistenkeliggjøre innvandrere, og muslimer spesielt.