Folk på høyresiden kritiserer partileder Knut Arild Hareide for at han har sagt ja til å innlede på en konferanse som det nyoppstartede røde partinettverket Drivkraft arrangerer 9. februar. Han kan ta kritikken med stor ro. Hareide har lovet å trekke seg som partileder, men han har ikke lovet å passivisere seg. Det ville ha vært større grunn for å kritisere Hareide dersom han hadde nektet å snakke til partifeller som støttet ham på landsmøtet. Hareide må kunne stå helt fritt til å snakke med folk på både rød og blå side.
Høyresiden vil ha Hareide med på sitt lag. For kort tid siden gikk sjefforhandler, partinestleder Kjell Ingolf Ropstad, offentlig ut med et ønske om at Hareide skulle gå inn i regjeringen. Denne uka sa Hans Fredrik Grøvan, som på landsmøtet falt ned på blå side, at Hareide burde bli statsråd. Med sine tilbud om statsrådstaburett til Hareide skyver Ropstad og Grøvan til side alt hva Hareide har advart mot i sine foredrag og i sin bok. Han sto og falt som partileder på sitt forslag om ikke å gå i regjering med Frp. Knut Arild Hareide hadde ødelagt sitt gode navn og rykte hvis han nå takket ja til å bli statsråd.
Etableringen av nettverket Drivkraft kommer på et ugunstig tidspunkt for Ropstad og hans medforhandlere som er i innspurten av regjeringsforhandlingene. Det er nok støy som det er om dagen i KrF. Meningsmålingene er elendige. På TV2s måling i går fikk partiet 3 prosent. Hvis målingen hadde vært resultatet av et stortingsvalg, ville Olaug Bollestad blitt partiets eneste representant på Stortinget fra Rogaland,
Situasjonen for KrF hadde om mulig vært enda vanskeligere hvis de på rød side hadde marsjert ut i samlet flokk. Det er mange på som nå teller på knappene om de skal bli i partiet. Partinettverket Drivkraft kan være det som skal til for at de blir. Det er også Hareides hovedmotiv for å stille på konferansen. Til Dagsavisen sa han at han vil ta vare på engasjementet til alle i KrF, også de mange som opplevde å tape retningsvalget.
I går fikk han overraskende støtte fra en av høvdingene på partiets høyrefløy, Bjarte Ystebø som er leder for Oslo Symposium. Han sa til Vårt Land at det er helt ok at Hareide taler på konferansen. «Politikere skal si ja når de blir spurt».
KrFs landsmøte vedtok ikke et nytt partiprogram. Det besluttet med knapt flertall å forhandle om å gå inn i den første borgerlige flertallsregjering der Frp er med. Regjeringsdeltakelsen kan tvinge KrF til å føre en tydeligere høyrepolitikk enn det er dekning for i programmet. Derfor er det ikke unaturlig at den tapende halvpart i KrF – rød side – organiserer seg for å motvirke en høyredreining.
I enhver fraksjon ligger det en kime til partisplittelse. Venstre sprakk på Røros i 1972 fordi fraksjonene ble uforenlige. Frp var i mange år preget av en lang fraksjonsstrid. Det endte med eksklusjoner. Ap er et eksempel på at fraksjoner kan føre til partisplittelse, men også at det er mulig å leve med fraksjonene hvis de håndteres på en smidig måte av ledelsen. Den utenrikspolitiske opposisjonen rundt bladet Orientering endte med eksklusjoner og dannelsen av SF (dagens SV) i 1961. Partiets EF-motstandere organiserte seg i AIK (Arbeidernes Informasjonskomité) foran folkeavstemningen i 1972. Etter folkeavstemningen brøt AIK med Ap og var med på dannelsen av SV. Foran folkeavstemningen i 1994 organiserte Aps EU-motstandere seg i SME – Sosialdemokrater mot EU. Grunnen til at partiet ikke mistet mange EU-motstander i 1994, slik partiet gjorde i 1972, var at partiledelsen godtok SME, riktig nok meget motvillig. SME ble nedlagt dagen etter folkeavstemningen.
Hvis KrF-ledelsen godtar Drivkraft og ikke setter i gang en prosess for å bli kvitt fraksjonen, kan KrF unngå en mer alvorlig splittelse. Ja, være «en berikelse for KrF og samfunnsdebatten», slik Bjarte Ystebø sa til Vårt Land. Det er å ta altfor hardt i. Men Ystebø tenkte nok mest på sin egen høyrefraksjon.
