09-01-2013

Spillet om Syria

Faren for å satse på feil hest i Syria-spørsmålet er stor.

Syria er Irans viktigste allierte, for ikke å si den eneste i Midtøsten. Uten Assad kuttes forbindelsen til Hizbollah, Hamas og andre som kjemper mot Israel, og da står Iran ribbet tilbake. Presset mot regimet i Teheran vil øke.

For én gangs skyld et enkelt og greit postulat i det ellers så mangfoldige og komplekse Midtøsten - hvis det stemmer. Men det gjør det ikke.

For det første er det Irak som er Irans viktigste allierte i Midtøsten. USA fjernet erkefienden Saddam og satset til manges forundring på en av de mest Iran-vennlige grupperingene i Irak. De shiadominerte samfunnene øst og vest for Gulfen er vevd inn i hverandre, mange ledere har doble statsborgerskap og stemmerett begge steder, og i dag samarbeider regjeringen i Bagdad tett med regjeringen i Teheran.

For det andre er Assads betydning langt mer sammensatt. For iranerne er det maktpåliggende å unngå et maktskifte som iscenesettes av Vesten og gir Vesten stor innflytelse, for det er da konsekvensene kan bli som nevnt ovenfor. Det er dette som er bunnlinjen i deres interesser, ikke Assad. Inntil videre støtter de ham, men han har ingen rolle i framtidas Syria.

Assad til side, kan Iran formodentlig leve med mange tenkelige utfall av konflikten. Men for å forstå dette må vi se på Midtøsten i stort, og da er det ut med det enkle og inn med det komplekse og usikre.

Israel først. Der er Nethanyahu så godt som sikret gjenvalg, derfor blir den uforsonlige politikken overfor palestinerne videreført. Bosettingspolitikken - som ble trappet opp etter at palestinernes status i FN ble oppgradert - vil fortsette, og gjør en tostatsløsning illusorisk. For palestinere og arabere blir det mer å kjempe mot, med den sannsynlige konsekvens at Abbas svekkes og Hamas og likesinnede styrkes.

Egypt dernest, hvor Mursi og Brorskapet konsoliderer sin stilling. Fredsavtalen med Israel holder inntil videre, men forholdet til den jødiske staten skjerpes. Og i den grad den arabiske våren vinner fram i andre land, blir forholdet til Israel bistrere. Ikke bare blir det mer å kjempe mot, men regjeringer som lytter til egen befolkning må skjerpe profilen mot den jødiske staten også av innenrikspolitiske grunner.

Hva betyr dette for Syria? Flertallet er sunni, men det er ikke ensbetydende med at en sunni-dominert regjering vil takke nei til fortsatt støtte fra det shia-styrte Iran i kampen for palestinernes rettigheter. Hizbollah er riktignok shia, men Hamas er sunni og Iran støtter begge. Kombinasjonen av Nethanyahu og den arabiske våren gjør det mer sannsynlig at skillet mellom shia og sunni blir underordnet kampen mot Israel. Mens far og sønn Assad var pålitelige motparter for Israel - relasjonen var stabil og avtaler ble etterlevd - kan forholdet blir røffere når Assads tid er ute.

Iran har fremmet en sekspunktsplan hvor dialog mellom Assad og alle deler av den nasjonale opposisjonen er et sentralt element. «Nasjonal» er et kodeord for grupper som ikke mottar militær støtte fra utlandet. Iran har lenge oppfordret Assad til reformer og tatt til orde for frie valg. Assad er med andre ord utskiftbar, men det bør skje som konsekvens av en politisk prosess og ikke som et vilkår for dialog. Andre elementer i planen er humanitær assistanse, heving av sanksjonene og repatriering av flyktninger og internt fordrevne. Konsistent er den ikke - Iran gir selv militær støtte til Assad - og i likhet med andre planer er det mye å utsette på realismen i den. Men Iranerne er aktive, har innflytelse i Syria, og vil ha en hånd på rattet når et nytt styre skal dannes.

Mursi tok i fjor til orde for en regional kontaktgruppe for Syria bestående av Egypt, Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia. Den grunnleggende tanken var at de største regionale statene burde gå sammen om å få til en løsning - heller det enn en stormaktsdrevet løsning på problemet. For Mursi er det naturlig å tenke på en rolle for Brorskapet, som sammen med Hamas ville gi Egypt en nøkkelposisjon i området i pakt med landets tradisjonelle lederrolle i den arabiske verden. Brorskapene er imidlertid ulike i ulike land og ledelsen for det syriske brorskapet har lenge vært i eksil, mens den opposisjonen som samler seg i Syria i hovedsak er en intern opposisjon. Den fortjener politisk støtte. Våpen er det nok av.

De vestlige stormaktene sier «vekk med Assad», og mener Iran. Saudi-Arabia er tungt inne og mener det samme. Tyrkia er involvert og det er også diverse terrorgrupper. Mye skjer fordekt, for faren for å satse på feil hest, slik USA gjorde i Irak, er stor.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!