I en reportasje i Dagsavisen 7.12. framgår det at Svein Grindahl taper 50.000 kr i året i pensjon fordi han valgte å jobbe til han fylte 70 år. Grindahl er ikke alene, dette er realiteten for offentlig ansatte som velger å følge oppfordringen fra så vel politikere som Statens Pensjonskasse om å stå lengst mulig i jobb. At pensjonister med full opptjeningstid fra offentlig stilling skal være garantert minimum 66 % av sluttlønn, blir sterkt framhevet i ulike sammenhenger. Det framgår dessuten av det såkalte «Bruttoprinsippet». Det skal lønne seg å jobbe lengst mulig. Dess lenger i jobb, dess høyere pensjon.
Men slik er det ikke, faktisk er det motsatt. For jobber vi lenger enn til fylte 67 år, reduseres i stedet pensjonen. Det var vel ikke meningen?
Folketrygden, ved Nav, utbetaler sin faste andel, og så skal Statens Pensjonskasse være garantist for at total pensjon utgjør minimum 66 prosent av sluttlønn. Men så har altså politikerne tenkt ut et system som i stedet straffer dem som velger å stå lenge i jobb, samtidig som de framhever hvor viktig det er for samfunnet at vi jobber lengst mulig. I realiteten er dermed oppfordringene om å fortsette å jobbe til fylte 70 år, kun et spill for galleriet.
I faktaboksen i artikkelen står det at alle har krav på pensjon tilsvarende 66 % av sluttlønn hvis de har hatt en 100 % stilling i over 30 år. Imidlertid er det feil – dersom da ikke Statens Pensjonskasse har misforstått intensjonene og laget sine egne regler og beregninger. For faktisk reduseres pensjonen til langt under 66 % dersom en arbeidstaker jobber etter fylte 67 år og noen måneder, mens det altså framheves at pensjonen skal være minst 66 % av sluttlønn.
Ett konkret eksempel, blant svært mange tilsvarende: En ansatt i offentlig stilling har full opptjening både i folketrygden og i pensjonskassen. Vedkommende venter med å gå av med pensjon til etter å ha fylt 70 år, men jobber i ca 50 % stilling etter fylte 67 år. Da tas bare halv pensjon ut fra Statens Pensjonskasse, som dermed sparer 50 % av pensjonsutbetaling gjennom tre år, noe som representerer en besparelse på 200.000–300.000 (avhengig av sluttlønn). Logisk sett bør jo da pensjonskassen øke utbetalingene fra og med fylte 70 år ved å la dette beløpet inngå. Da vil lovnaden om minst 66 % av sluttlønn være innfridd.
Men slik er det altså ikke, for etter å ha spart pensjonskassen for nevnte beløp, velger pensjonskassen i stedet å redusere pensjonsutbetalingen til langt under 66 %.
Dersom vedkommende på grunn av ekstra mye å gjøre på arbeidsstedet går over til full stilling de siste månedene, noe som betyr null utbetaling fra pensjonskassen den tiden, burde det selvsagt gi økt pensjonsutbetaling ved fylte 70 år. Men, tro det eller ei, på konkret forespørsel svarer Statens Pensjonskasse at tvert imot vil utbetalingene fra pensjonskassen i stedet bli ytterligere redusert.
Alle som jobber, mottar lønn, også de som fortsetter å jobbe etter fylte 67 år. Da bør det være et tankekors at de som ikke tar ut pensjon fra pensjonskassen, eller bare tar ut en del av den, i realiteten faktisk blir straffet for å spare det offentlige for hundretusener.
Om det er tatt ut full pensjon fra folketrygden eller ikke, må selvsagt være totalt uvedkommende i slike tilfeller. Beregningen vil bli akkurat den samme. For ved å gå av med full pensjon ved fylte 67 år, ville vedkommende uansett ha fått utbetalt andelen fra folketrygden. Og tilleggsbeløpet fra pensjonskassen ville brakt totalbeløpet opp til 66 % av sluttlønn.
En arbeidstaker som først sparer pensjonskassen for en kvart million kroner, for deretter å få redusert pensjonen sin med 50.000 per år, vil, dersom vedkommende oppnår en levealder på 85 år, faktisk ha spart det offentlige for ca en million kroner. Det er høyst forståelig at dette føles som et «ran» fra pensjonskassens side.
Var dette meningen med reglene Stortinget har vedtatt? Eller mener politikerne det de sier, at det skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb, og at man reelt sett skal være garantert minimum 66 % av sluttlønn ved full opptjening? Forholder Statens Pensjonskasse seg korrekt til reglene, slik de er ment å praktiseres? Eller er det slik at oppfordringen til offentlig ansatte må være å forlate arbeidslivet senest ved fylte 67 år?
I privat sektor er det annerledes. Ikke bare lønner det seg å stå lenge i jobb, dessuten er systemet slik at man både kan jobbe og samtidig ta ut full pensjon. Det samme gjelder i såkalte «halvstatlige virksomheter». Hva er begrunnelsen for en slik forskjellsbehandling?
Statssekretær Christl Kvam i Arbeidsdepartementet siteres i Dagsavisen på at regjeringen mener at offentlig tjenestepensjon skal legges om, slik at det blir mer lønnsomt å stå lenge i jobb. Og hun refererer til de uønskede forskjellene mellom privat og offentlig sektor. Som Kvam sikkert er kjent med, avgav et regjeringsoppnevnt utvalg allerede i 2015 sin innstilling. De skulle blant annet finne løsninger som reduserer forskjellene i privat og offentlig sektor. Og prinsipielle utgangspunkt var at alle år i jobb skal gi pensjonsopptjening, og at tjenestepensjon skal være uavhengig av folketrygden. Det er over to år siden innstillingen ble lagt fram. Har den blitt plassert i en skuff, eller vil den bli fulgt opp – og da med virkning i hvert fall fra da den ble lagt fram?
Levealderen øker. Svært mange er friske, i god form og arbeidsføre til langt over 70 år. Da bør det selvsagt, også for offentlig ansatte, legges til rette for at det skal være lønnsomt å jobbe lenger. I stedet har vi altså et system der det med hensyn til pensjon faktisk er direkte ulønnsomt å jobbe etter fylte 67 år. Selvsagt må det samtidig være mulig for de som ønsker det, på grunn av slitasje som følge av jobben, eller av andre årsaker, å kunne gå av tidligere.
Det forventes at politikere setter seg inn i problematikken, tar et standpunkt og fremmer det. Det er ingen grunn til å vente, tiden har lenge vært overmoden.