Nå har det vært stille en stund. Nord-Korea har ikke testet på over to måneder. Men ingen må la seg forlede. Atomprogrammet fortsetter, og sålenge det ikke forhandles bygger spenningen seg opp.
Kan hende lar Kim det bli med seks atomtester. India stoppet på fem og Pakistan på seks. Men rakettprogrammet har fortsatt et stykke å gå. Varmeskjoldet må fungere slik at våpnene ikke brenner opp i møte med atmosfæren, og flytende brensel må erstattes av fast slik at rakettene kan flyttes og gjemmes og skytes ut på kort varsel.
På forsommeren sa nordkoreanerne at programmet er inne i siste fase og at de ikke tar sikte på å bli noen stor atommakt. De må bare ha en fungerende gjengjeldelsesstyrke for å avskrekke USA, og mener dette er den eneste måten å stoppe amerikanerne på. Det haster, for regimeskifte som løsning på internasjonale problemer er på vei inn igjen i Washington. Det er et tegn i tiden at Wall Street Journal tar til orde for det.
Det har også vært spekulert på om Kim vil bruke atomprogrammet til å undergrave den amerikanske sikkerhetsgarantien for Sør-Korea og på den måten bringe gjenforening, under egen ledelse, nærmere. En avhopper skal ha snakket om det. Det kan ikke utelukkes at ledelsen i Pyongyang sysler med slike tanker, men realistisk er det ikke. Mot dem står verdens mektigste militærmakt, og kinesisk støtte for en offensiv sørover kan de ikke påregne. Slike forestillinger er derimot som bestilt for å bekrefte og høyne det amerikanske militære nærværet i regionen.
Kanskje vil Nord-Korea gjøre som Pakistan, som i ly av av sine nyervervede atomvåpen gikk på offensiven i Kashmir (Kargil, 1999) og senere gjennomførte flere væpnede aksjoner inne i India, blant annet et kommando-raid mot Mumbai. Av respekt for den pakistanske atommakten valgte India forsvar framfor gjengjeldelse, og brukte sin overmakt til å drive Pakistan tilbake i Kashmir. Pakistanerne dro ingen gevinst av terroraksjonene heller. Erfaringene fra Sør-Asia er ikke oppmuntrende, men Nord-Korea kan likevel fristes til å prøve.
Trump har prioritert sanksjoner og press på kineserne for å løse konflikten. Kina er med på sanksjonene sålenge de går gjennom FNs sikkerhetsråd, hvor de har en hånd på rattet, men tanken på at Kina skulle strupe Nord-Korea og bringe regimet til sammenbrudd er naiv. Kineserne vil for all del unnngå dette, for det kan føre til gjenforening under sørkoreansk ledelse, bringe amerikanske soldater opp mot Kinas grenser og utløse en stor flyktningstrøm inn i Kina. Sanksjonene til tross har handelen mellom Kina og Nord-Korea økt også i inneværende år, og det nordkoreanske diktaturet er fast bestemt på å holde ut.
Kina har oppfordret alle parter til å roe seg ned med sikte på forhandlinger. Nord-Korea tok en to måneders pause i testingen i overgangen fra Obama til Trump, og signaliserte da interesse for dialog. Hva pausen skyldes nå er uvisst. Velvillig tolket er det en diplomatisk invitt, men mest sannsynlig ligger forklaringen i programmet selv slik at det koster lite å ta en pause. USA demper ihvertfall ikke sine militære aktiviteter i regionen: Tre hangarskipsgrupper øver sammen denne måneden, i det minste én av u-båtene har krysserraketter om bord, en skvadron F-35 er deployert til Japan for et halvår, og ammunisjonslagrene på Guam er utvidet med 10 prosent. Alle leter etter signaler på hva øvingsaktivitetene betyr.
Som forberedelse for forhandlinger er det rimelig å føre «samtaler om samtaler» for å klarlegge hverandres politikk og hva som er og ikke er forhandlingsbart – slik USA og Iran gjorde i Oman før forhandlingene mellom dem skjøt fart. På amerikansk side stiller man forhåndsbetingelser, men uklart hvilke. Utenriksminister Tillerson har antydet det meste. Nord-Korea er i villrede om hvor de har USA, og det har de til felles med svært mange andre.
Amerikanske administrasjoner har alltid vært splittet i synet på Nord-Korea. Da rammeavtalen fra 1994 skulle implementeres var Kongressen vrangvillig og Clinton dro beina etter seg i påvente av at regimet skulle falle, for det gjorde jo kommunistiske regimer på den tiden. Da neste avtale ble inngått i 2007 var blekket knapt tørt på den amerikanske signaturen før en annen del av administrasjonen innførte nye sanksjoner mot Nord-Korea. I Trump-administrasjonen snakker folk i munnen på hverandre, og Presidenten i munnen på seg selv. Under sitt besøk i Sør-Korea snakket han om forhandlinger og Tillerson sier han har tre direkte kanaler til Pyongyang, så det er ikke uten håp, men det er likevel lite som tyder på at USA er i skikkelig forhandlingsmodus.
Dermed er vi tilbake til utgangspunktet. Nord-Korea nærmer seg en amerikansk smertegrense – en troverdig gjengjeldelsesevne som kan ramme det amerikanske kontinent – og diplomatiet går tregt, så spenningen øker.
PS. Hva med olympiaden i Sør-Korea? Står den i fare? Hvis det ikke har skjedd noe dramatisk før den starter er det mindre sannsynlig at det skjer mens den pågår, for overilte handlinger da vil påkalle en hel verdens vrede.