Debatt

Sparking av trenere

Norsk idrett praktiserer et klasseskille i sin rettspleie. Straffebestemmelsene anvendes på aktive og «grasrota» men bare unntaksvis på idrettens lederskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norsk fotballtrenerforening (NFT) ble stiftet for mer enn 30 år siden. Det falt i mitt lodd å være juridisk rådgiver for NFTF de første 10-12 årene etter stiftelsen. Frem til slutten av 1980-tallet var det vanlig i Norge å «sparke» en trener som ikke oppfylte klubbens ønsker om sportslige resultater. Med profesjonalisering av toppfotballen manøvrerte fotballklubbene seg inn i et forhold til arbeidsmiljølovens stillingsvern som mange klubbledere hadde vanskelig for å akseptere. Som et virkemiddel fikk NFT utarbeidet en standardkontrakt som ga trenerne en solid økonomisk kompensasjon ved brudd på arbeidskontrakten og arbeidsmiljølovens stillingsvern.

Virkningen ble at klubbene etter hvert forholdt seg til arbeidsmiljølovens stillingsvern når klubbene ønsket å terminere trenerkontrakten før avtalt opphørstidspunkt.

Da Rosenborg BK avskjediget trenerne Kåre Ingebrigtsen og hans assistenttrener i juli, brøt RBK så godt som alle reglene om stillingsvern i arbeidsmiljøloven: Kåre Ingebrigtsen ble formløst innkalt til møte styrets leder uten å vite hva som skulle diskuteres og uten å få anledning til å ha med seg rådgiver. Avskjeden var muntlig. Avskjedsgrunner forelå ikke.

Kåre Ingebrigtsen og hans assistenttrener har mulighet til å kreve avskjedene kjent ugyldig både fordi den ikke ble gitt skriftlig og av innholdsmessige grunner. De kan til og med under visse forutsetninger kreve seg gjeninnsatt i stillingene.

Avskjeden av trenerne har fått stor oppmerksomhet og er kraftig kritisert i media. Spillerne i RBK er uenige med styret, og store deler av klubbens organiserte supportere er av samme oppfatning. Kritikken mot styret og styrets leder i særdeleshet har vært sterk og omfattende. Mange ser på RBK som en foregangsklubb. Ringvirkningene av RBKs gjøren og laten er betydelig i norsk fotball. Dersom det ikke reageres rettslig overfor RBK, er det stor sannsynlighet for at andre klubber vil følge RBKs eksempel og neglisjere trenernes stillingsvern i fremtidige konfliktsaker.

Ifølge NIFs straffebestemmelser er det straffbart å opptre på en måte som klart kan skade idrettsarbeidet eller idrettens anseelse. Denne «kautsjukbestemmelsen» er elsket av idrettens ledere og anvendes på mange ulike handlinger begått av aktive, men svært sjelden på idrettens ledere.

Styret i RBK har etter min oppfatning i de aktuelle avskjedssakene opptrådt på en måte som klart skader idrettsarbeidet og idrettens anseelse. Det er nå en gang slik at en organisasjons omdømme først og fremst skapes av ledernes handlinger og standpunkter. Derfor er det viktig å reagere når overtrampene er så grove som i foreliggende saker. Nå er opp til de påtaleberettigede organisasjonsleddene å bringe sakene inn for idrettens domsutvalg. Plikten til å påtale ligger først og fremst hos de overordnede organisasjonsleddene; Trøndelag idrettskrets, NFF og NIF.

Dersom disse organisasjonsleddene konkluderer med at RBK ikke har skadet idrettsarbeidet eller idrettens anseelse, er det en god dokumentasjon på klasseskillet i norsk idrett: Idretten straffer de aktive for bagatellmessige forgåelser, men lar styreleder og styremedlemmer gå fri, uansett hvor grove regelbruddene er.

Mer fra: Debatt