Hensikten med og tanken bak oljefondet – som Statens pensjonsfond muligens er bedre kjent som – er sosialdemokrati på sitt aller vakreste. Vårt sorte gull skal ikke ødsles vekk på palasser til kongefamilien, kjøp av Premiere League-lag eller to tusen meter høye luksushotell med dorullholdere i ekte gull – men også komme fremtidige generasjoner til gode. Det er i seg selv argument godt nok for at vår styringsmodell er overlegen for eksempel bananrepublikk, diktatur, militærstat, politistat, kalifat og anarki for å nevne noen alternativer. Men fremfor å hylle vårt tverrpolitiske «ja» til et bærekraftig fond og handlingsregel, skulker den utakknemlige ungdommen vi har spinket og spart for heller skolen, og går i tog for frisk luft og rent drikkevann. Som om den slags naive hippiedrømmerier kan matche det som i skrivende stund er nærmere ni tusen milliarder «peng på bok».
Oljesøl og forbigående trassalder til side; kan vi stole på oljefondet som en garantist for vår fortsatte velferd? Vil det sikre fremtidens pensjonisters trygge havn ved livets høst? Det er ikke interessant for noen hva en kunstmaler som er predisponert for pessimisme svarer på det, så jeg har mer lyst til å plukke opp noen tråder herfra og derfra som en slags besvarelse:
For omtrent tre og et halvt år siden leste jeg i Scientific American for første gang noe som jeg fant – om ikke akkurat overraskende, så ihvertfall temmelig oppsiktsvekkende: På sent 70-tidlig 80-tall var verdens største oljeselskap Exxon som pionérer å regne på klimaforskning. Allerede i 1977 rapporterte deres seniorforsker James Black at økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren grunnet forbrenning av fossilt brensel og at dette med stor sannsynlighet ville medføre menneskeskapte globale klimaendringer. Man kan i rimelig klartekst lese om en forskning som konkluderer med det som noen tiår senere er blitt konsensus.
Jeg er ingen Greta Thunberg, men en hykler som saboterer mitt hverdagen forholdsvis lave karbonavtrykk med minst en årlig flytur (men alltid med dårlig samvittighet... kanskje det hjelper litt). Så dette skrives ikke ut ifra en posisjon som en moralsk overdommer ikke en gang overfor klimaskeptikere. Jeg kunne egentlig ønske jeg var klimaskeptiker selv og håper innerst inne at dere har rett, at jeg, alle jeg kjenner og ekspertisen tar feil. Men dessverre fremstår det like sannsynlig som at Gud skapte en jordklode som er flat for omtrent 6000 år siden. Så hvorfor finnes det fortsatt så mange klimaskeptikere? Det er flere grunner til det, men en viktig årsak er at Exxon istedenfor å ta konsekvensen av svarene deres egen forskning ga dem, iverksatte en rekke desinformasjonskampanjer utover 1980 og 90-tallet. Ønsketenkning, skepsis og mitt eget hykleri er ikke spesielt imponerende, men menneskelig er det. Mot bedre vitende sette sine barns og kommende generasjoners fremtidsutsikter på spill for kortsiktig inntjening er tydeligvis også menneskelig, men ikke desto mindre utilgivelig.
Med enkelte unntak har det vært forholdsvis stille rundt disse avsløringene i de påfølgende år, men jeg vil anta at det jobbes hardt i kulissene på «begge sider». Det eneste forsøket på debunking av artikkelen jeg har kommet over omhandlet kun at «alle visste det». Apropos noe annet alle visste var skadelig, trekker den samme artikkelen naturlig nok paralleller til tobakkindustrien eller Big Tobacco; det vil si avdekkingen av deres dødelige løgner og påfølgende gigantsøksmål over store deler av verden. Med søksmål som stikkord er vi endelig tilbake til mitt utgangspunkt og mer lokale forhold. Hvor lenge kan «vi» påberope oss å ha handlet i god tro? Når administrerende direktør i Norsk olje og gass Karl Eirik Schjøtt-Pedersen så sent som i 2016 forsvarer norsk oljeproduksjon med at den er så «ren» at den i tillegg til å redde vår velferd også skal bidra til å redde verdens klima (noe han mer eller mindre gjentar i DN Nye Meninger forrige mandag) – er dette da i god tro eller grenser det mot bevisst desinformasjon?
Selvsagt er det å foretrekke at heroinen er rottegiftfri, men hvis du ikke på et tidspunkt kutter den ut fullstendig tar den livet av deg til slutt likevel.
I USA saksøkte den amerikanske staten tobakkselskapene men vår egen oljeindustri er jo staten, så hvem skal saksøke oss? Vi får se. Våre barn (ikke at jeg selv har noen – er du gal) ser ihvertfall sakte ut til å gå lei av politikernes handlingslammelse og generelle udugelighet. Men gamechangeren som må til er nok likevel den første utvedtydig klimarelaterte katastrofen som virkelig rammer så det monner. Er det da noen spesiell grunn til at vi som sitter ensomme på toppen av verden som eiere av et ojlefond med en verdi tilsvarende det dobbelte Sveriges totale bruttonasjonalprodukt for 2018 – skal slippe gratis unna?
Nei, kanskje er det lettere å konkludere med at jeg og alle som frykter det jeg frykter, er idioter. At noen tenker på meg som en idiot er en lav pris å betale for å ta så feil som jeg håper men ikke tror at verdens klimaforskerne gjør. Vi får bare vente og se hvor mange mennesker vi skal bli på planeten, hvor mye annet liv som kan utryddes, hvor varmt det kan bli og hvor mye mer vi kan forgifte før våre mishandlinger biter oss i rompa.