- Mamma, er seks timer 360 minutter?
- Hvordan vet du det?
- Jeg regnet det ut. Så mange timer må jeg være på skolen hver dag. Hvorfor det?
Han hadde nettopp fylt seks år. I en måned hadde han vært skolegutt. Han spurte allerede: Hvorfor?
For snart 20 år siden var jeg en heltent, fersk lærerstudent. Jeg hadde drømmer og visjoner. Et bilde av læreren jeg ville bli vokste seg stort i mitt indre og jeg møtte læreryrket full av gnist. Men i et klasserom med 28 fem- og seksåringer som jeg måtte sette til å jobbe med stasjonsundervisning (TIEY), sa det stopp. 12 minutter på hver stasjon, så blåse i en fløyte. Sa til meg selv: Hva i himmelens navn er det du holder på med? Stå pent gruppevis i rekker, ellers ingen stjerne på tavla. Bytte til neste stasjon. Så vidt komme i gang før fløyta blåser igjen. Små barnekropper hvis kroppsspråk sa: Hvorfor? Tidlig innsats kalles det. Tidlig innsats for hva, hvem –og hvorfor?
Var seksårsreformen godt pedagogisk begrunnet? Eller var det et spørsmål om logistikk blant samfunnets yngste og mest sårbare mennesker? Å flytte seksåringene opp i skolen ville frigjøre barnehageplasser. Den pedagogiske begrunnelsen tvang seg frem, men kom den først? Skeptikerne ble beroliget med at skolen skulle være en forlengelse av barnehagen og at leken skulle dominere. Det ble innført en lærerplan der det beste fra barnehage og skole skulle prege både innhold og arbeidsmåter helt opp til fjerde klassetrinn.
Hva skjedde? Tyve år senere har læringstrykket i skolen nådd et eksplosivt nivå. Fem- og seksåringer må forholde seg til læringsmål og selvevaluering. Dette krever modenhet i nervesystemet og følelsesmessig trygghet som ikke inntreffer før i puberteten. I skolen møter de minste barna et læringstrykk de derfor ikke har forutsetninger for. På toppen av det, er de frarøvet den livsviktige leken; arenaen der brorparten av læring og sosialiseringen skjer. Leken er barnets grunnstoff. Forskningen er temmelig entydige i sine funn: seksårsreformen har ikke bidratt til bedre læringsresultater. Snarere tvert om.
Læreryrket er kanskje verdens viktigste yrke. Det var brutalt nederlag å forlate yrket etter bare noen år. Systemet hadde knust både visjonene og stoltheten over å være lærer. Samtidig var det en lettelse å ikke skulle være med på dette lenger; å være et verktøy for et system en ikke tror på. Et system som ikke ivaretar mennesket.
Normalskolen passer for mange barn. Dette handler om alle dem som ikke passer inn i den stadig trangere normalitetsboksen. For disse barna kan skolen være starten på et livslangt nederlag ved å lære i ung alder at du en ikke er god nok. Krav til måloppnåelse og veiene dit er i ferd med å gjøre en halv generasjon til skoletapere.
Alarmen gikk av hos meg da sønnen min etter bare noen uker sa: Hvorfor? Leksearkene som ble klusset ned med dødninghoder, tårene og motviljen. Han som før var så glad og veltilpasset. Da jeg sluttet og omskolerte meg, møtte jeg støtte og forståelse. Da seksåringen gjorde opprør, ble det foreslått utredning hos BUP. Når leksearket rives i filler – er det barnet som må skjerpe seg da eller må vi heller forsøke å forstå hva dette er et utrykk for?
Steinerskolen ble vår vei ut av normalskolen. På bare noen dager var gnisten tilbake i øynene til sønnen min og gruing var byttet med gleding. Den største forskjellen? Han opplevde mening. Han ble sett for den han er. Boksen var så stor at han fikk plass uten å måtte presse seg på plass. Læringsprosessen var sakte. Han slapp målstyring, men fikk heller bli kjent med seg selv.
Skolen må begeistre. Skolen må tørre å være en motvekt til samfunnet som støyer, blinker og uler stadig mer. Skolen må tørre å la læringsprosessen være saktegående. Begynneropplæringen må ta hensyn til at det er helt ferske mennesker den har med å gjøre. Pedagogikken må ha som mål at et menneske skal vare et helt liv. Vi må starte å lytte til brukerne av skolen: elevene og lærerne. Det er dem skolen er der for –ikke for politikerne som spiller russisk rulett med de viktigste menneskene i samfunnet vårt.
Pedagogikkhistorien viser at pendelen alltid har svingt og at det er ved ytterpunktene endring skjer. Nå er vi ved et ytterpunkt, ja, snarere ved et bristepunkt, og endring haster. I går stemte Stortinget for en ekstern evaluering av forholdet mellom intensjonene og prinsippene for skolestart for seksåringer. Evaluering er bra. Og nå er en god anledning for å spørre: Hvorfor.