Vi må skille mellom skitt og kanel når vi snakker om sosiale mediers rolle i demokratiseringsprosesser. Et positivt eksempel er den arabiske våren, som brukte internett og sosiale medier til å mobilisere folkebevegelser. På den andre siden ser vi hvordan disse mediene brukes til å produsere polariserende propaganda av ekstreme grupperinger. Men dette er virkeligheten. Vi lever midt i den digitale revolusjonen. Denne revolusjonen både støtter og utfordrer myndigheter verden over. Ulike politikere, regimer, og aktivister benytter seg målrettet av det potensialet som ligger i de sosiale mediene.
Det er et faktum at tilgangen til sosiale medier flytter makt til folk. Med den arabiske våren friskt i minne har vi sett hvilken frigjøringsmakt som kan ligge i disse nye mediene. Teknologien representerer helt nye muligheter med ny makt til mobilisering av massene for å presse regimer til å endre seg - eller til å falle. Sosiale medier flytter også makt fra folk. I enkelte land får ikke befolkningen tilgang til disse demokratiserende mediene. Dette er den moderne formen for regimeundertrykkelse. Flere stater og statsledere har vist hvor langt de er villig til å få for å sperre tilgang til sosiale medier. I Tyrkia sperret statsminister Tayyip Erdogan tilgangen til både Twitter og YouTube rett før valget i vår med argumentet om at disse mediene «truer Tyrkias nasjonale sikkerhet».
Å frata innbyggerne tilgangen til fri informasjonsflyt, nye måter å mobilisere og ytre seg på, er et klart tegn på frykten fra autoritære regimer. Frykten deres er berettiget og bekrefter bare den potensiell maktforskyvning som disse mediene representerer. Endringen har skjedd raskt. Vi husker bildene fra våren 2011 da verden så sosiale revolusjoner bre om seg i hele Midtøsten, fra Tunisia til Egypt, til Syria og Bahrain. Med bilder fra Tahrirplassen i Kairo ble vi i resten av verden vitner til hvordan sosial medier var med på å felle en diktator. Denne gangen ble ikke bare den redigerte fortellingen fra journalister publisert. Aktivister og aktører på alle sider av konflikten publiserte umiddelbart uredigert innhold på sosiale plattformer. Dette utfordrer også journalistikken - hver dag. Vi så det under opprøret i Kiev. Vi ser det nå i Syria og Irak. ISIL er profesjonelle brukere av sosiale medier som sprer frykt og ideologi for rekruttering ved hjelp av av Twitter, mobilapplikasjoner og filmer på Youtube. Her må redaktørene være sitt ansvar bevisst om hva pressen faktisk skal publisere.
Hos parter i konflikt ser vi en økende bruk av sterke virkemidler som forteller én side av saken. Denne utviklingen kan gjøre det vanskeligere å finne et felles grunnlag for forsoning. Det sies at du tror ikke det du ser - du ser det du tror. Fantasien kan trumfe virkeligheten. Det viser den fastlåste konflikten mellom Israel og palestinerne. Israel har gjennom flere tiår lyktes å holde et fast grep om det rådende «fortellingen» om konflikten, samtidig kommer det nyere forskning som sår tvil om hendelsene rundt opprettelsen av staten Israel i 1948. Fra Hamas på sin side ser vi også en rådende «fortelling» i tekst og bilder. Virkelighetsoppfattelsen som parter lever med har alltid vært ulik, men nå ser vi en forsterket splittelse som følge av denne nye medievirkeligheten. Disse diametralt motsatte verdensbildene kan være med på å svekker muligheten for fred og forsoning, istedenfor å styrke den.