Problemet med den sosialdemokratiske bevegelsen siden 1990-årene var at dens valgte regjeringer i en europeisk sammenheng og i Norge brukte samme nyliberale politiskøkonomiske terminologi som den politiske høyresiden. Vi gjenkjenner begrep som for eksempel målstyring, konkurranseutsetting, «outsourcing» osv. Den britiske statsministeren Tony Blair fra Labour party var den mest eksponerte i dette skiftet av terminologi og politikk i retning nyliberalisme, kalt «the third way». I USA fulgte Demokratene opp. Dette var alle tradisjonelt politiske venner til det norske sosialdemokratiet. Den sosialdemokratiske eliten, med partileder og statsminister Jens Stoltenberg i spissen, tok etter og fikk i begynnelsen en voksende velgermasse ut på 2000-tallett med to regjeringsperioder. Markedstro, konkurranse og avregulering i både privat og offentlig sektor ble framtidsløsninger. Da de blåblå overtok regjeringsmakten i 2013 kunne de faktisk bare utvide denne nyliberale retorikken og politikken. Skillet mellom den sosialdemokratiske venstresiden og den liberale konservative høyresiden ble vanskelig å se. Velgerne begynte å vandre.
Den sosialdemokratiske flørten med nyliberal policy har skapt en dyptgående mistillit til sosialdemokratiet generelt i Europa, og i USA til Demokratene. Nå har de siste fått sin høyrepopulist Donald Trump til kommende president og i Storbritannia vakler Labour. Det kan registreres en framvekst av kyniske holdninger og manglende entusiasme i velgermassen til politikk generelt, i europeiske land og USA så vel som i Norge. I Norge med den nåomfattende planleggingsaktivitet som finner sted av nye politiske partier slik som Allianse, et helsepolitisk parti osv. Markedet, konkurransevinnerne og storkapitalen tar mer og mer over makt og styring, også i offentlig sektor, inkludert velferdssektorene. Folkevalgte representanter og forsamlinger står ribbet igjen. Man forstår frustrasjonen i USA som endte med Trump og i Storbritannia med et Brexit fra EU.
Sett i lys av dette bør alarmklokker ringe, for det synes klart at noe må gjøres for å gjenvinne tillit til politikk og demokrati. Uten tvil er tiden kommet for å reetablere sosialdemokratiet tydelig med sitt gamle omdømme som velferdsstatens, sysselsettingens og stabilitetens garantist. Det trengs en realistisk transformasjon for progressiv forandring. Det må skje et radikal skifte av retning, og den sosialdemokratiske fortellingen må gjenfortelles og spres; sosialdemokratiet som den moderne velferdsstatens skaper og sosioøkonomiske fundament, med staten som investor og fordelingsinstans. Med sitt alternative statsbudsjett for 2017 synes Det norske arbeiderpartiet (Ap) med Gahr Støre i spissen å ha skjønt dette.
Det første tegnet er et skifte av det politiske språket som brukes. Privatisering og konkurranse på alle nivåer og i alle sektorer som grunnlag for produktivitetsvekst og innovasjon aksepteres ikke lenger. Den nyliberale ideologiske fellen om å akseptere AFI (alternativ finnes ikke) avvises. Slik kommer sosialdemokratiet igjen på offensiven og skaper entusiasme. Begrep er ikke bare ord, men noe som ofte utløser følelser som hindrer egen kritisk tilnærming til saker og rasjonelle tankeprosesser. Begrep medfører at vi tror på noe, blir overbeviste, mens i virkeligheten har vi kanskje blitt lurt til ikke å tenke dypere om innhold, mening og konsekvenser. Konkurranse er et slikt ord. Det skaper forestilling om ytelse og effektivitet som i sport. I mange sammenhenger er dette slett ikke tilfelle, for eksempel i forvaltningen av velferd, omsorg og fordeling.
Den store utfordringen for den sosialdemokratiske idé er den pågående globaliseringen og europeiseringen. Dette medfører negative effekter i form av svekket demokratisk styring og politisk kontroll. Markedet vinner med krav om konkurranseevne og stimulerer til økonomiske faktorers dominans og gigantiske multinasjonale selskapers makt over sosiale og politiske faktorer. Vi snakker om vår tids dominante ideologi knyttet til monopolers makt og økonomisme, og folkestyrets irrelevans. Donald Trump er vi utrygge på, men hans prioriterte sak om avvikling av forhandlingene om en frihandels- og investeringsavtale mellom USA og EU, TTIP, må norske sosialdemokrater støtte og håpe på skjer. Komparative fortrinn ender med at det er kapitalfortrinnene som vinner. TTIP gjelder nettopp ønsket om å begunstige markedet, konkurransevinnerne og storkapitalen. Trump er proteksjonist og nasjonalist, noe som er forenlig med 1930-årenes John Maynard Keynes, den verdenskjente økonomen som skapte nasjonaløkonomiske teorier som sosialdemokratene verden over omfavnet. Den var basert på at økonomisk stabilitet i kapitalismen bare kan opprettes med en aktiv stat innenfor nasjonale rammer. Derfor vil Trump avvikle også inngåtte frihandelsavtaler. Selv NAFTA (frihandel mellom USA, Canada og USA) vil han oppløse. Trump vil en «New Deal», og velgerne trodde på ham.
Det norske sosialdemokratiet må leve opp til sitt historiske renommé og forplikte seg til sosial rettferdighet og utjevning, slik det framkommer i Aps alternative statsbudsjett for 2017, Et reelt folkestyre og demokrati, på alle nivåer, må erstatte monopolmakt med en forsiktig nasjonalisering og oppkjøp av fremmed kapitalutstyr. Dette betyr nye institusjoner og reguleringer, og en politikk støttet av framtidstro og overbevisning om et nytt og bedre samfunn. Jeg snakker aldeles ikke om et ideologisk Utopia, men som stadig flere sosialdemokrater i Norden har begynt å kalle «et kvalitativt godt samfunn».