Det går mot stortingsvalg, og vanen tro reises kritikk fra norsk høyreside mot det faglig-politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Jeg forstår godt at Fremskrittspartiet, Civita og andre protesterer, for dette samarbeidet har vært avgjørende for utviklingen av den norske velferdsstaten og den norske arbeidslivsmodellen, som norsk høyreside alltid har vært kritiske til.
Samarbeidet har historiske røtter. Vi er to ulike organisasjoner. Men som det ofte sies, vi er to grener på samme tre. Vi deler viktige verdier. Vi har en nær dialog, men fatter avgjørelser hver for oss. Vi har sammenfallende syn på hovedspørsmål, men ikke alle. Landsmøtet i Arbeiderpartiet og LO-kongressen var samstemte i å videreføre samarbeidet. Det er viktig. Ser vi til Europa ser vi at svekket samarbeid og løsrevne bånd tapper både sosialdemokratiet og fagbevegelsen. Taperne blir vanlige folks interesser.
For Arbeiderpartiet gjør samarbeidet det mulig å utvikle politikk som svarer på aktuelle utfordringer i arbeidslivet, og da gjerne før utfordringene har vokst seg store og blitt til nærmest uoverstigelige problemer. I motsetning til flere av våre europeiske søsterpartier, som tradisjonelt har vært «tynne» organisasjoner preget av folk med et nærmest profesjonelt forhold til politikk, og som i tillegg har kuttet båndene til fagbevegelsen, er Arbeiderpartiet del av en folkebevegelse.
Både lokalt og sentralt samarbeider Arbeiderpartiets mer enn 50.000 medlemmer med mange av LOs mer enn 900.000 medlemmer. Et helt konkret resultat er for eksempel det arbeidet vi nå er i gang med i mange av kommunene der Arbeiderpartiet styrer, med krav om lærlingplasser og bruk av faste ansettelser fremfor innleie og midlertidighet ved offentlige anbud. På dette området ligger Norge i tet både i nordisk og i europeisk målestokk, og vi gjør nybrottsarbeid som mange flere vil kunne ha bruk for i kampen for et trygt og anstendig arbeidsliv.
Jeg tror det faglig-politiske samarbeidet er en del av forklaringen på at Norge, som ett av få land i Europa, ikke har utviklet en stor gruppe av arbeidende fattige i arbeidslivet vårt. Jo visst har vi problemer – i noen bransjer store problemer – men vi har hittil klart å unngå den permanente lagdelingen av arbeidslivet som vi har sett i en del andre land, som i Tyskland og Storbritannia. Det er ikke fordi vi har vært mer skjermet mot arbeids- og tjenesteinnvandring fra øst- og Sentral-Europa, men fordi vi gjennom tett dialog med fagbevegelsen har vært tidlig ute med aktive virkemidler mot sosial dumping og lavlønnskonkurranse.
Til tross for skarp motstand fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som har stemt imot alle de viktigste tiltakene mot sosial dumping de siste tiårene, har vi fått på plass en rekke virkemidler for å sikre grunnmuren i arbeidslivet. For eksempel har vi fått vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler, noe som var en forutsetning fra LOs side for å støtte EØS-avtalen da den ble inngått i 1992. Allmenngjøring har lagt et lønnsgulv i de delene av arbeidslivet som er mest utsatt for sosial dumping, og har sikret en felles plattform for norske og utenlandske arbeidere.
Det skjedde ikke uten motstand. Da loven ble vedtatt argumenterte Fremskrittspartiet for at Arbeiderpartiet slik ville «ødelegge en av de mest positive effektene ved det indre marked (…) hvor man også kunne konkurrere direkte på lønnsnivå». Høyres stortingsrepresentanter Kristin Clemet og John G. Bernander hevdet at allmenngjøring ville svekke «unge og yrkeshemmede arbeidstakeres muligheter til å få innpass på arbeidsmarkedet», og gjøre retten til å være uorganisert «nærmest innholdsløs».
Den observante leser vil merke at argumentene som ble brukt for 25 år siden nesten er identiske med de talepunktene som ble brukt da Høyre-Frp-regjeringen for et par år siden svekket arbeidsmiljøloven og åpnet opp for midlertidige ansettelser. Uansett hvilket tiår det er snakk om, og helt uavhengig av hvilket problem det er som skal løses, er svaret det samme: Lavere «terskler» inn i arbeidslivet gjennom mer «fleksibel» arbeidsmiljølovgivning, gjerne kombinert med lavere skatt for å skape «dynamiske» effekter. Resultatet av denne høyrepolitikken har overalt vært den samme: Økt utrygghet, økte forskjeller, og mindre makt og innflytelse til arbeidstakernes organisasjoner.
Dette er ikke tilfeldige, uheldige utslag av Høyres og Frps politikk – det er politikken deres. Da Erna Solberg i 2009 ble spurt hvem hun ønsket skulle få mindre makt og innflytelse i Norge, satte hun LO på toppen av lista.
Et organisert arbeidsliv blir bare viktigere og viktigere. Vi heier på bedrifter som organiserer seg i sammenslutninger. Vi heier på folk på jobb som organiserer seg i fagforbund. Vår dør er åpen til nær dialog med dem alle. Nå er det avgjørende å hindre at antallet som organiserer seg faller. En trend på vei nedover må snus. Det er i alles interesse, også i samfunnets.
Du som er fagorganisert utgjør vårt mest effektive førstelinjeforsvar mot sosial dumping, useriøsitet og kriminalitet i arbeidslivet. Du gjør at vi kan møte de problemene som oppstår i et mer internasjonalt arbeidsliv med konstruktive og konkrete løsninger fremfor fremmedfrykt og formålsløse protestbevegelser. Det du og dine organiserte kollegaer representerer er noe vi skal hegne om og utvikle – til høyresidens fortsatte protester.