Årets soppsesong åpenbarer en skrikende mangel på soppkontroller. På den ene siden står folk i kø i timevis for å få kontrollert soppen de har samlet i marka (Dagsrevyen 30. august). På den andre siden slår Oslo universitetssykehus alarm (NTB 30. august). Syv sykehusinnleggelser hittil. NTB sendte ut melding om forgiftningssituasjonen og avisene hadde store oppslag. Slikt skaper unødvendig frykt for å samle og spise sopp. På kontinentet ville man vært henrykt for all den flotte steinsoppen skogene våre bugner av i år, og man ville gått mann av huse for å sanke og selge. Soppen representerer en formue - og en stor glede for tusener i skog og mark.
Helsedirektoratet innså en gang i tida nødvendigheten av å utdanne soppkontrollører slik at soppkontroller kunne opprettes. Ved kontakt med ansatte ved Universitetet i Oslo, samt landets store soppekspert på den tida, Jens Stordal, fikk man sydd sammen pensum for et kurs for blivende soppkontrollører og en eksamen som måtte bestås for å kunne virke som soppkontrollør. Mens kursene gikk i regi av en ideell forening: Nyttevekstforeningen, ble eksamen finansiert av Helsedirektoratet og universitetsansatte fungerte som eksaminatorer og sensorer. Eksamenen hadde derved en offentlig status og solid faglig forankring. Ved Oslo Helseråds soppkontroll på Youngstorget ble kontrollørene lønnet. Også Mattilsynet (og dets institusjonelle forløpere) ga i mange år tilskudd til soppkontroller rundt i landet.
I dag er situasjonen totalt forandret. Verken helseinstanser, Mattilsynet eller universiteter er seriøst involvert i soppkontrollvirksomheten. Nå er kroken satt på døra. Enkelte soppforeninger arrangerer fremdeles kontroller noen helger i sesongen, andre har nedlagt virksomheten. Nå er det få personer med kompetanse som er villige til å utføre den krevende jobben det er å kontrollere folks soppfangst. Vi kan ikke forvente at de samme folkene helg etter helg om høsten skal stå på soppkontroll - uten godtgjørelse eller reisetilskudd.
Svaret på spørsmål fra Trine Skei Grande (V) i Stortingets spørretime (2010) til landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) lød: Kontroll med sopp som forbruker plukker til eget bruk faller utenfor matlovgivningens virkeområde, og er som sådan ikke en myndighetsoppgave for Mattilsynet. Ikke desto mindre finansierer Mattilsynet stadig «Blåskjelltelefonen» hvor private kan få svar på om det er trygt å plukke blåskjell i deres distrikt. Hva koster ikke denne landsomfattende kontrollvirksomheten? Og hva koster ikke innleggelse av soppforgiftede på sykehus? For ikke å snakke om dialysebehandling eller nyretransplantasjon hos personer som har spist giftig sopp. Her er det snakk om millioner. Offentlige tilskudd til foreninger som arrangerer soppkontroller har aldri vært i nærheten av slike beløp. Riktig svar burde vært: Sopp er mat og mat er undergitt lovgiving her i landet (Matloven). Det er et offentlig ansvar å støtte opp om kontroll av all sopp som spises, både dyrket og vill.
Sentralt står spørsmålet om hvem som har ansvaret for utdanning av soppkontrollører. I dag arrangerer Norges sopp- og nyttevekstforbund (NSNF) årlig «Prøve for soppsakkyndige» - enkelte år flere steder i landet - uten tilskudd fra noen offentlig instans. Alle utgiftene til denne eksamenen utbetales fra soppforeningsmedlemmenes årskontingent. Det tærer hvert år på budsjettene; sist i 2008, sendte forbundet (NSNF) søknad til Mattilsynet om kr 22.000 til formålet - som ble møtt med avslag. Eksaminasjonen i dag gjøres av to pensjonerte universitetsansatte supplert av en noe yngre professor som har forståelse for behovet for faglig forankring av soppkontrollørutdanningen. Et par dyktige amatører bistår også. Den faglige garantien flyttes nå gradvis over fra universitets- til amatørmiljøet mens den biologiske innsikten og oversikten som fagmiljøer ved universitetene innehar er nødvendig for en faglig godt fundamentert utdanning av kontrollører. Det er sterkt ønskelig at soppkontrolløreksamenen får tilbake sin offisielle status og faglige legitimitet.
En stor andel forgiftningstilfeller forekommer blant innvandrere. Av de syv nevnte sykehusinnleggelsene omfatter hele seks fremmedspråklige pasienter. Den høye prosenten har sin klare forklaring i at mange innvandrere kommer fra land hvor soppsanking har lange tradisjoner - og i disse er hvite sopper trygge å spise. I Norge, hvor den dødelig giftige hvite fluesoppen er temmelig vanlig, er sjansene derfor store for at hvit fluesopp havner i soppkurven. I Sør-Øst Asia er også en sliresopp som ligner den hvite fluesoppen - viden kjent som «paddy straw mushroom» - en anerkjent matsopp og stor salgsvare. Flere soppforeninger tar nå på seg oppgaven å arrangere både soppturer og soppkurs for innvandrere. Dette med støtte fra Giftinfomasjonen i form av et engangsbidrag (hittil) til Norges sopp- og nyttevekstforbund som kanaliserer midler videre til lokale soppforeninger. Disse foreningene skal berømmes for innsatsen som i tillegg har stor betydning for god integrering av innvandrere.
Konklusjonen er at samfunnet sårt trenger både soppkontroller og kontrollører for å hindre soppforgiftninger og formidable utgifter i helsevesenet, men også for å oppmuntre til den ubetingede glede og verdi det er for store deler av befolkningen å plukke sopp. Helsemyndighetene må erkjenne at sopp spises - og bør spises - i alle lag av befolkningen og at en form for kontroll må være tilgjengelig slik at forgiftninger unngås. Helsevesenets rolle kan begrenses til å finansiere utdanningen av kontrollører og sørge for at denne er faglig forsvarlig. Mattilsynet må da på sin side erkjenne nødvendigheten av soppkontroller rundt i landet og må bidra med finansiell støtte til frivillige som stiller opp. Med litt smidighet kan tilsynet også få glede av kontrollørene til kontroll av den omsetningen som i dag foregår i økende grad av skogssopp til restauranter og til kvalitetskontroll av sopp som selges i forretningene. Der er det åpenbart svikt i systemene. Sopp er i høyeste grad ferskvare, men selges i altfor stor grad i uhumsk forfatning.