«Smilet i øyet er lyset i vinduet som viser at hjertet er hjemme», sto det på en plakat i klasserommet mitt. Vakre ord som leder til nye ord: Hvordan tennes dette lyset? «Smilet er den korteste veien mellom to mennesker» er et kjent uttrykk. Sant nok. Hvis vi bare tør.
Julidagene lister seg fram. Med rikholdige lukter. Sol og regn og kanskje en vakker regnbue. La oss nyte denne feriemåneden hvor enn vi måtte være, på reise, på hytta, hjemme. Og kanskje tillate oss å dvele litt i gode minner.
En annen sommer. Midt i et myldrende kjøpesenter. Der sto hun. Fatima. Ung kvinne. Jeg husket henne som lillesøster Fatima. Den yngste i søskenflokken. Og den tynneste. Den tauseste. Hun som sto godt gjemt bak stor mamma. Visst fulgte hun med. Visst forsto hun. Men hvor var ordene hennes? Hun svarte sjelden når hun ble spurt om noe, i motsetning til storebror, min elev, som skravlet som en foss og hadde topp resultater på alle norskprøver. Jeg var bekymret. Hvordan skulle det gå med Fatima?
Og nå var hun her. Stanser, rekker fram hånden med et nydelig smil og et «hei, hvordan har du det?» Vi blir stående. Midt i det travle kjøpesenteret. Jeg betrakter denne unge kvinnen. Tankene mine galopperer. Ingen utdannelse? Arrangert ekteskap? Hvor mange barn? Mann importert fra foreldrenes hjemland? Hun må være midt i 20-årene, regner jeg raskt ut. Og så kommer mine spørsmål: «Hvordan har du det? Hvor mange barn har du?» «Jeg har det bra. Nei, jeg har ingen barn. Jeg er heller ikke gift.» Jeg kjenner en undring. Hva er dette? Disse svarene stemmer jo ikke. Ingen har arrangert noe ekteskap for henne? Et siste spørsmål: «Hva jobber du med?» «Nei, jeg jobber ikke.» Akkurat, var det ikke det jeg visste! Hun ser smilende på meg. «Det har jeg ikke hatt tid til.» Ikke hatt tid til? Så fortsetter hun: «Du skjønner, jeg er snart ferdig med embetseksamen i jus. Og så har jeg tenkt å spesialisere meg. I internasjonal rett. Jeg drømmer om å få jobb i FN-systemet. Arbeide med menneskerettighetsspørsmål.» Sa tause, lille Fatima.
Det møtet gjorde godt. Mine egne fordommer ble knust. Jeg møtte meg selv i døra med et med et solid brak. Og jeg ønsker at mange andre vil oppleve noe lignende. Fordommer som knuses. Viktige møter som viser hvilke muligheter livet gir, og at noen av dem du minst venter det av, tar sjanser og våger:
Å le er å risikere
å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere
å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere
å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere
å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer
er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe,
for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer noe,
gjør ingen ting, har ingen ting,
er ingen ting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg,
men han kan rett og slett ikke forandre seg,
føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger
er han en slave.
Han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer,
er fri.
(Hugo Prather. Til norsk ved Eirik J. Irgens.)
Og så var det kortet i postkassa. Blant reklamebilder av strandmadrasser og grillmat lå et lite, beskjedent kort. Det smilte mot meg. Hilste min nye morgen med et varmt blikk: Her ligger jeg og venter på deg, strålte solsikken på forsiden av kortet. Hvem kunne det være fra? Gamle tante Mari fra Lærdal som lurer på om vi snart kommer på besøk? Venninne Ellen som sender en sommerhilsen fra Hellas? Eller fra sønn og svigerdatter på ferie i Frankrike?
Forsiktig bar jeg kortet med skriften skjult inne i en spent hånd, forbi søppelkassa der glorete reklamemateriell stupte ned i mørket, balanserte morgenkaffen og brødskiver ut på terrassen, la kortet forsiktig på bordet. Med blomsten opp. Ferie! La oss, så godt det lar seg gjøre, bestemme over den tyranniske innretningen med to visere som har det så travelt som vi tillater den å ha det nå i ferien. Kortet fikk ligge der en liten stund og smile til meg. I solsikkedrakt. Før jeg snudde det.
Nei, dette var verken fra tante, venninne eller sønn og svigerdatter. Dette var fra en mye yngre person. Ord skrevet med blyant. Pusset ut og skrevet på nytt. Absolutt ikke noe hastverksarbeid. «Hei læreren min! Vi har det bra. Vi håper at du også har det fint. Gleder meg til å se deg igjen til høsten. Hilsen Victoria.»
Og kortet jeg sendte tilbake til Victoria? På det var det bilde av en vakker, liten fugl som fløy med følgende budskap i nebbet: «Ingen svever for høyt hvis den svever på egne vinger.»
God sommer!