– Som en hund!
Kritikk, lojalitet og ytringsfrihet.
Fritt etter professor Arne Johan Vetlesen og Guro Slettemark:
"Varsling – mellom autonomi og styring/ - en test på hva autonomiidealet er verdt i vår tid? ved Guro Slettemark i samtale med Arne Johan Vetlesen"
Lærernes hus torsdag 07.12.2017.
– En skulle tro eller en trodde før at der var en positiv forventning om varsling oppover i systemet.
– Velkommen, ville de si.
– Så fint at du sier ifra om dette.
– Takk skal du ha.
Men hva skjer om lederen ikke responderer slik?
Jo, en forskyving i fokus fra sak til person.
Fra det en bør gjøre noe med til den personen som sier nettopp det. Denne omdefineringen kan ha flere etapper eller ledd.
Du kan bli kalt inn til møte.
Og der.
– Neste gang...
Kanskje er HR-avdelingen eller psykolog også der?
Hvordan skal vi nå håndtere deg? Du har gjort dette og nå skal vi vurdere din egnethet. Budbringer blir slik marginalisert.
Og budbringeren endrer seg. Han var godtroende og naiv og trodde at:
– Dette vil de høre.
Det er ikke slik.
De spør:
– Skal du nå ikke gjøre om på dette?
– Er det ikke egoistisk det du har gjort?
– Tenk på familien?
– Er det noe galt med prioriteringen din?
Og så:
– Dette er en personalsak.
– Ingen er helt rene sier de. Vi konkurrerer med de andre. Om elever, om kunder, om finansiering. De andre har sine trick. Vi har våre.
Dilemma for budbringeren: En kan ikke både tilfredstille ledelsen sitt behov for å ikke tape i konkurransen, og hensynet til elevenes beste.
Og hva skjer?
Eldre lærere pensjonerer seg. De nye slipper denne indre konflikten fordi de internaliserer styringen og ledelsen. De tror det skal være slik. Og de vet ikke om noe annet.
Hvordan reagerer kollegaer?
Budbringeren forventer støtte. En av oss har sagt fra er tanken. Men vil endringen i fokus hos ledelsen fra sak til person smitte over på kollegaene?
Først tenker de kanskje at varsleren har gjort noe jeg burde gjort selv.
Men kollegaene er samtidig moralsk underlegne. Idealet gjør varsleren til forbilde.
Så kan en gruppedynamikk komme snikende. Tror varsleren at han er bedre enn oss, tenker de kanskje? Er det ikke han som er problemet her? Det er han som har skapt denne situasjonen. Hadde han ikke varslet hadde vi ikke hatt dette problemet. Og si sitt indre; jeg har ikke gjort noe galt ved ikke å varsle. Slik kan jeg har ren samvittighet. Det blir fortellingen. Og en slutter opp om ledelsen, og konkurransen, og tausheten, og fasaden, og omdømmet.
– Du stiller oss i vanry, sier de.
– Tenk på oss.
– Vi taper andeler i konkurransen.
– Vi får negativt omdømme.
Varslingen blir omdefinert og omformet. Den er ikke et forbilde men noe ugjennomtenkt, noe en ikke burde gjøre. Den er egoistisk fordi den ikke tar hensyn til ”oss”, de andre, at ”vi” nå vil tape i konkurransen. Den tar ikke hensyn til oss andre som kollektiv.
Moralsk narcissisme og moralsk stress.
Varsleren er individualisert og psykologisert.
Og da har systemkritikk og kritikk av strukturelle forhold, de som lager konkurransen, de har forduftet.
Husk: Lojalitet er en god egenskap, men overfor hva?
Innholdet lojalitetsbegrepet er tømt og erstattet. Nå betyr det lojalitet til mål og planer, til strukturer som gir evig konkurranse. Det er naturtilstanden. Den kan en ikke diskutere.
Epilog.
(For egen regning).
”Noen må ha baktalt Josef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt”
(Franz Kafka: Prosessen, første setning).
.
.
.
”Som en hund! sa han, det var som om skammen skulle overleve han.
(Franz Kafka: Prosessen, siste setning).