Kultur

Solidaritetsalternativ i Europa?

Hellas, Spania og Portugal fører en politikk som verken skaper vekst, arbeidsplasser eller velferd.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Asbjørn Wahl, nestleder i ITFs veitransportseksjon.

LO- sekretær Trine Lise Sundnes har fortjenstfullt en artikkel om europeisk krise i Dagsavisen (18/11). Det er bra at LO er opptatt av det dramatiske som foregår utenfor vår stuedør. Sundnes har også aldeles rett i at fagbevegelsen nå rammes hardt av politikken til Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi.

Likevel er det vel litt påfallende at Sundnes ikke nevner at noen av de hardeste angrepene mot fagbevegelsen og velferdsstaten for tida foregår i Hellas, Spania og Portugal, land som alle har sosialdemokratiske regjeringer (under henholdsvis Papandreou, Socrates og Zapatero). De fører en politikk som skjermer finanskapitalen, og som verken skaper vekst, arbeidsplasser eller velferd. Dette endrer totalt disse partienes forhold til fagbevegelsen, som svarer med generalstreiker i samlet front mot de sosialdemokratiske regjeringene.
Vi deler Sundnes' påpekning av at EUs politikk forsterker, heller enn å dempe krisa.

Så vel EUs lovverk som politikk er imidlertid vedtatt ikke bare med støtte fra høyresida, men også fra sosialdemokratene og de fleste grønne partiene. Den totale mangel på et politisk alternativ fra venstresida utgjør et av hovedproblemene i Europa i dag. I forhold til enkeltland og fagbevegelsen er situasjonen prekær. EU, med støtte fra Det internasjonale valutafondet (IMF), pålegger land etter land kutt i offentlig velferd, privatiseringer samt lønnsnedslag (ikke «bare» moderasjon).

Når tariffavtaler direkte settes til side i offentlig sektor, slik det til nå i alle fall har skjedd i seks av EUs medlemsland, representerer det et dramatisk nederlag for fagbevegelsen. Lønninger og pensjoner kuttes i det offentlige gjennom diktat ovenfra, og denne situasjonen presser fram lønnsmoderasjon og reallønnsnedgang også i privat sektor. Alt sammen forverrer krisen.

Dette kommer selvfølgelig av at styrkeforholdet i Europa er dramatisk endret til fordel for høyresida og arbeidsgiverne. Det er maktforholdene i samfunnet som avgjør hvilke virkemidler man til enhver tid kan bruke i den faglige og politiske kampen. Å kreve et «solidaritetsalternativ» i dagens situasjon, og under det nåværende styrkeforhold, er med respekt å melde meningsløst. Fagbevegelsen har ingen annen mulighet enn en samlet kamp for på sikt å tvinge igjennom en annen politikk, slik at ikke de blir pålagt å betale for en krise de ikke er skyld i.

Vår rolle må være å gi vår solidariske støtte til europeisk fagbevegelse, samtidig som vi tenker gjennom vår egen situasjon. Styrkeforholdet endres politisk også hos oss, ellers hadde vi vel ikke måttet slåss med «våre egne» for å bevare de uføres pensjoner og mot NHO for å få til effektive tiltak mot sosial dumping. Den norske modellen vil heller ikke overleve hvis offentlige velferdsordninger svekkes og sosial dumping tiltar i en nedadgående spiral.

Mer fra: Kultur