For elleve år siden, ikke mange ukene etter at vi hadde fått vårt første barn, dukka det opp noen unger iført djevlemasker og neonfarga plastikkforker på døra vår på Sagene. Inntil da hadde jeg bare kjent til Halloween som et fenomen fra gamle Donaldblader og skrekkfilmer man ikke hadde lov til å se på åttitallet. Jeg gjorde det eneste rette. Ungene fikk en tordentale. Jeg forklarte dem at Halloweens viktigste funksjon i Norge var å være døråpner for amerikansk kulturimperialisme, at denne innføringen av amerikanske skikker og tradisjoner, i tillegg til å være utløst av handelsstandens konstante behov for å gjøre oss til konsumenter, også til sjuende og sist tjente som overbygning på USAs kriger i tredje verden. Før de lett skremte og mye klokere pilte ned trappa igjen, inviterte jeg ungene til å komme tilbake og gå julebukk om noen måneder. Siden den gang har det bare gått nedover.
Året etter, da jeg var klar for å gjennomføre samme runde i rekkehuset vi hadde flytta til, bakka jeg ut idet jeg åpna døra og så naboungene utafor. Jeg så hagen vår, som allerede var et villnis og gatas skam, tenkte på hvordan det var å vokse opp som ungen til kommunisten som stadig var i avisa, og skjønte at jeg ikke kunne påføre ungene en ravende gal far i tillegg. Etter fem påfølgende år med stille protest, begynte jeg så smått å skjære ansikter på importerte oransje gresskar når oktober nærmet seg. I fjor la jeg ut bilder av gresskarene på opp til flere sosiale medier og i år har jeg tømt butikkene for spindelvev og ekkelt snop og arrangerer fest for en halv skole.
Bunnen er på mange måter nådd nå. Fra intens politisk og kulturell motstand, til aktiv tilrettelegging for Halloween-feiring i Norge. Jeg gremmes, som de sa i de samme Donald-bladene som en gang var min eneste kilde til kunnskap om denne skrekkens fastelavn. På den andre sida så er det kanskje ikke så farlig. Ungene liker det, ikke bare mine, men hele landets unger ser det ut til. Ganske mange voksne og. I nabolaget vårt er det et Halloween-hus som er så utsmykka og utstyrt at de fint kunne tatt inngangspenger. Jeg vurderer å snike meg bort sjøl. Og hva hadde alternativet vært? Det er tross alt begrensa hvor langt borte fra samtida du kan holde ungene dine uten å påføre dem store psykologhonorarer og anstrengte familiemiddager i framtida.
Bortsett fra et par ekstra tannlegebesøk og et urimelig krav til innkjøp av utstyr og stæsj, skader Halloween-feiringen ikke noen. Og strengt tatt er tanken på å ta på seg nissemaske og lange ullsokker for å samle opp gamle julekaker i romjula knapt nok fristende for innbyggerne på det lokale eldresenteret, langt mindre for meg eller unger av noe slag. Ryktene sier at det fortsatt er to–tre gjenger ute i gatene i Bergen fortsatt, men der samler de fortsatt ungene for å spille krigstrommer hele våren, så de teller knapt.
Problemet er bare det at jeg ikke helt kan fri meg fra at han som sto i døra for elleve år siden og foreleste om kulturimperialismen hadde helt rett. Årets Halloweenfeiring er omkransa av vegg-til-vegg-dekning av den amerikanske presidentvalgkampen. En dekning som har pågått i over et år. Det er snart ingen pause mellom en amerikansk president innsettes og norske medier begynner å dekke nominasjonen til neste valg i de to store amerikanske partiene. En må anta at en gjennomsnittlig norsk avisleser vet, om han eller hun har orka å skumme en brøkdel av det som skrives på norsk, i norske medier, mer om amerikansk politikk enn de fleste valgkampaktivistene i USA. Nivået for information overload er for lengst passert. Men det stopper ikke der, akkurat som da Obama blei valgt for åtte år siden, virker det som norske kommentatorer, journalister og til dels politikere henter sin politiske identitet i dette valget mer enn noe. For eller imot Hillary. For eller imot Bernie. (Å være for Trump er en øvelse de færreste prøver, å være mot er så vanlig at det knapt registreres lenger). Disse spørsmålene betyr langt mer for de som skaper den norske offentligheten enn den norske kommunereformen. For å si det mildt. Men også mer enn norsk industri, olje enn si forsvarspolitikk.
Og her er det vi nærmer oss kjerna, om ikke i Halloween, så i alle fall til vårt forhold til USA. Forsvarspolitikken. Vi har to sterke bindinger til Amerikas Forenede Stater. Den ene er kulturell, den andre er militær. Kulturelt er vi på et vis alle amerikanere, enten vi vil det eller ikke. Vi slipper ikke unna internett, Netflix, Halloween og popmusikk, og strengt tatt vil de færreste av oss det heller. Men vi er også USAs kanskje aller mest lojale militære undersått. Vi kjøper de flya USA peker på, i det antallet USA ber om. Vi bomber de stedene USA peker, og nå, fra og med neste år av, stasjonerer vi for første gang amerikanske soldater i Norge. Og tatt i betraktning hvor fredselskende, hvor analytiske og kunnskapssøkende vi ønsker å opptre i alle andre sammenhenger, gjør vi alt dette ganske motstandsløst. Sjøl den permanente stasjoneringen av norske soldater får ikke mer dekning enn et middels valgmøte i delstaten Florida i USA. I norske aviser.
Uansett hvor mange gresskar jeg kommer til å skjære grimaser i denne uka, så klarer jeg ikke å skjære meg vekk fra at det er en sammenheng mellom disse to tinga. Kulturimperialismen, vår omfavning av alt amerikansk og vår støtte til amerikanske kriger henger sammen. Det er bare så utrolig kjedelig å si det.