Kultur

Soldat ute av takt

Historien om krigen er også krigen om historien.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Prøvde virkelig norske myndigheter å kneble kritikere av landssvikeroppgjøret etter krigen? Ja, viser ny, oppsiktsvekkende bok. I 1949 gikk regjeringen Gerhardsen til injuriesøksmål mot den tidligere Milorg-sjefen for Oslo og Akershus, krigshelt og major Oliver H. Langeland.

At den offisielle krigshistorien er skrevet med påholden penn, brukt i byggingen av Norge og en nasjonal identitet etter krigen, er ikke lenger noen kontroversiell påstand. Men det har likevel vært vanskelig å helt begripe hvordan dette er blitt gjort, man har bare ant systemets usynlige hånd som har styrt økonomiske tildelinger, stipender og professorater. Det viktigste ved forfatter Arvid Brynes arbeid med å trekke Langeland-saken fram i lyset igjen, er å vise hvor langt norske myndigheter var villig til å gå for å styre historien. Hånden får farge.

Den staute vestlendingen skrev etter krigens slutt to bøker, «Dømmer ikke» (1948) og «Forat I ikke skal dømmes» (1949), der han tok et rasende oppgjør med regjeringen Nygaardsvolds håndtering av krigsutbruddet. Som soldat var det en åpenbar refleks, mange følte at regjeringen sviktet. Men kritikk av Nygaardsvold var ufarlig, han var ute, æreløs og politisk død, selv uten riksrett, som Langeland ønsket for ham. Men majoren sa også ifra om det han mente var et landssvikeroppgjør ute av proporsjon, med mangel på likhet for loven og basert på ny lovgivning som hadde tilbakevirkende kraft for NS-medlemmer - selv om de helt lovlig ble med på 30-tallet. Det siste et absolutt brudd på Grunnloven. Og Langeland pekte ikke minst på navngitte embetsmenn, tjenestemenn, kirkefolk og andre i det norske apparatet som etter 9. april sømløst gled over i tyskernes tjeneste, og som etter krigen ubesudlet kunne fortsette sitt virke. En undergravelse av krigsoppgjøret var svært uheldig og en pekende finger mot samfunnets støtter var destabiliserende. Og selv om alle påstander Langeland fremmet var basert på offentlige dokumenter, gikk regjeringen til sak.

Langeland var ikke skuddredd. Han kalte landssvikeroppgjøret en «hekseprosess». Mens menige NS-medlemmer ble demonisert og dømt til fengsel, bøter og fikk sine sivile rettigheter trukket tilbake, gikk kollaboratørene på høyere nivå fri. I boka pekte han på Oscar Christian Gundersen, som da regjeringen bestemte seg for å forfølge Langeland, var justisminister. Under krigsutbruddet hadde samme Gundersen vært rådmann i Trondheim, hvis kommunale toppfolk signerte og gikk god for tyskernes kunngjøring i Adresseavisen 24. april 1940 om at de trengte 2.000 arbeidere til å bygge ut Værnes flyplass. Folk meldte seg i hopetall, selv om krigen pågikk for fullt lenger vest og i nord. «Uten flystøtte herfra ville general Dietl aldri greid å holde stillingen i Narvik», skriver Bryne i boka «Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikeroppgjøret».

Justisminister Gundersen var personlig involvert og sannsynligvis inhabil som så mange andre som både lagde lover og dømte etter dem, men ingen privatpersoner hyttet ellers med nevene mot Langeland. For de fleste av de som ble omtalt, var det klokere å sitte stille i båten. Jo lengre tid som gikk, jo bedre. Tiden leger. Dekker over. Gråsonene blir enda vanskeligere å skimte. Men Gerhardsens menn kunne ikke leve med kritikken som kunne rokke ved legitimiteten til rettsoppgjøret, og etter vedtak i statsråd på Slottet i desember 1948 ble det bestemt at det måtte handles. To av landets dyktigste advokater ble satt på saken og året etter måtte Langeland møte i byretten i Oslo. Der måtte han stå skulder til skulder med en dømt landssviker. Saken mot Langeland var slått sammen med den som var anlagt mot tidligere NS-mann Arne Bergsvik - som nærmest for privat bruk hadde skrevet et hefte titulert «We are no criminals». Langeland ble satt i bås med svikerne. Langeland skulle knuses.

Likhet for loven, undret Langeland og trakk fram flere eksempler både i boka si og under rettssaken. Hva med juristene og dommerne? Verken dommerforeningen eller juristforeningen tok prinsipielt stilling til medlemskap i NS. Det var nærmest et tja. Heller ikke prestene ble kollektivt oppfordret til motstand, men fikk beskjed i rundskriv om å «følge sin egen overbevisning». Hvor gikk grensen for landssvik? Hva med norsk politi? Politimesteren i Oslo beordret sitt ridende politi til å eskortere de tyske troppene fra Fornebu, ned Karl Johan og inn på Akershus. Samme mann truet unge menn med arrest hvis de søkte ut av byen for å slutte seg til motstandsstyrkene. Landets hovedstad ble hærtatt av noen få hundre tyske soldater uten at et skudd ble løsnet innenfor bygrensene. Eller hva med administrasjonsrådet, bestående av landets sivile ledere etter at regjeringen var flyktet, som beordret Marinens Hovedverft i Horten, Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss ammunisjonsfabrikk til å gjenoppta sin virksomhet, selv om krigen fortsatt raste i landet? Eller hva med Stortingets presidentskap, som sammen med administrasjonsrådet gikk med på å avsette regjeringen og Kongen? Nå ble de ikke avsatt, men det sto ikke på viljen hos norske, sivile styresmakter. De ble reddet av at tyskerne ikke så poenget.

Etter anke til lagmannsretten, ble Langeland i desember frikjent for anklagene. Bøkene ble derimot inndratt, selv etter anke til Høyesterett. Men de var da allerede solgt i store opplag. Det viser at mange delte Langelands skepsis. Også mange jurister, som mente at mye av det lovlige grunnlaget for landssvikeroppgjøret var svakt. Men i dag er verken Langeland, hans historie eller noen av de andre kritiske stemmene Arvid Bryne trekker fram i sin bok, kjent. Landssvikeroppgjøret i Norge var det relativt strengeste i Europa. 92.805 nordmenn ble siktet. 46.085 ble dømt. 17.000 måtte sone. 30 fikk dødsdom. I et land som Frankrike, med 13 ganger flere innbyggere og en langt mer dramatisk krig og okkupasjon, ble 127.000 dømt. Forfatter, redaktør og senere kringkastingssjef Torolf Elster skrev følgende om landssvikeroppgjøret i Vårt Land i april 1947, en opplevelse underslått i den offisielle historien om Norges krig: «Det nytter ikke å hevde at rettsoppgjøret foregår i rettens og rettferdighetens navn. Disse uttrykkene er dårlig kamuflasje for hevntanker.»

Mer fra: Kultur