I juni lanserte Norsk filminstitutt og Talent Norge et program for kvinnelige filmskapere. Målet med programmet er utjevning av kjønnsbalansen i filmbransjen. Jeg har vært en del av bransjen som en fra det første kullet som ble uteksaminert fra Den Norske Filmskolen i år 2000. Det var ikke før jeg debuterte i 2007, og fant ut at jeg var den eneste kvinnelige manusforfatteren fra filmskolen som hadde fått debutere, at jeg forsto hvor ille det sto til med kjønnsbalansen. For min del ble det en fin debut med premiere på filmfestivalen i Berlin. Konsulenten som ga prosjektet midler var en kvinne og filmen ble produsert av to kvinner.
Da jeg kom til Filminstituttet og skulle presentere mitt neste prosjekt, ble jeg oppfordret til å søke Signatur K. En egen kvinnepott for prosjektutvikling som skulle utjevne kjønnsbalansen. Jeg ble da innkalt til et intervju. Foran meg satt tre menn, alle konsulenter på Filminstituttet og ristet på hodet. Ingen av dem var opptatt av at jeg nettopp hadde hatt en film i Berlin. Da den første hadde sagt at han ikke hadde tro på prosjektet, hadde ingen av de andre det heller. Dermed var prosjektet dødt, for det var de samme konsulentene som skulle vurdere for den ordinære potten.
Signatur K ble ikke noen suksess. Etter Signatur K fulgte flere år med svak kvinnerepresentasjon og periodevis mobilisering fra kvinnelige filmskapere for å kvotere slik man gjør i andre deler av samfunnet og i særdeleshet der staten er inne med midler. Argumentene mot har vært at de beste prosjektene får, og dessverre er det gutta som har de beste prosjektene i år også. Sorry.
I kvoteringsangst har det blitt skrevet utallige rapporter, arrangert enda flere seminarer, fokusgruppemøter, og debatter på festivaler. Svaret fra kvinnene har vært: Kvotering nå!
Så i 2018 står vi der igjen. Kjønnsbalansen har blitt bedre for produsenter. Resultatet av den myke kvoteringen som har vært praktisert gjennom skiftende kulturministre har blitt at flere kvinner får produsere. Men for forfattere og regissører, historiefortellerne, står det like ille til. Kvotering nå, roper en ny generasjon. Og svaret fra Filminstituttet? En ny kvinneordning. Denne gangen også for produsenter – som allerede har oppnådd kjønnsbalanse og for regissører. Ikke for forfattere, de som skal skrive de nye historiene. Og ikke for fotografer som vel har den mest begredelige kjønnsstatistikken av alle filmfolk. Historier fortalt av kvinner om og for kvinner er nettopp hva metoo-bevegelsen har etterlyst.
Hvor gjennomtenkt er egentlig dette? Det kan virke som om NFI er så glade for initiativet fra Talent Norge at de hiver all erfaring over bord og bare får noe i gang i blodtåka for å slippe å si fy ordet; Kvotering.
Programmet skal gi velutdannede kvinnelige regissører og produsenter (som er deres arbeidsgivere) mulighet til selv å forme innholdet i programmet de er del av. Det legges også opp til møter der kvinnene kan dele sine erfaringer fra bransjen og gi hverandre råd. Dette er vel og bra. I tillegg til kr 50.000 i stipend som deltaker de 10 månedene, kan kvinnene fritt disponere over en pott på kr 30.000 hver som de kan bruke til å betale en mentor eller for eksempel en forfatter(!) til å skrive for seg. Jeg er usikker på hvordan dette skal brukes for en produsent som ellers ville måttet betale en forfatter til å skrive uansett, men igjen – fint! Alle nye stipender må vi jo bare ta imot og si takk. MEN – hvordan er det tenkt at dette skal utjevne kjønnsbalansen? Det finnes jo ingen utviklings eller produksjonsmidler? Programmet som har som mål at 80 % av deltakerne skal produsere innen tre år har ingen midler til utvikling og produksjon. Kan det være at det er et mål uten plan for måloppnåelse? Det filmskapere, unge som etablerte trenger er tid og penger til å få utviklet og produsert prosjektene sine. Med dette er vi kastet tilbake til mentor og seminartiden. Vi vet jo at det ikke funket for å få opp prosjekter. Det lukter patronisering og et ovenfra ned blikk på velutdannede fagfolk som blir kjønnet og plassert som hjelpetrengende:
Fordi du er kvinne, trenger du hjelp til å komme inn i bransjen og treffe kolleger.Fordi du er kvinne, trenger du å lære mer enn dine mannlige kolleger og får velge fra øverste hylle i Masterclasses og får betalt for å gå på dem. Fordi du er kvinne, trenger du ikke minst hjelp og råd fra andre kvinner som har stanget hue i veggen før deg og vet hvor det svir og hvordan å komme over det.
Gjennom programmet skal kvinner «utrustes til å gjenkjenne og håndtere strukturer i filmbransjen og samfunnet som kan hindre kvinner i å nå sitt potensial,» står det på NFI´s hjemmesider. Hallo! Du går kanskje på en forskole i to år, så kommer du inn nåløyet til filmskolen og går der i 3–5 år og får en grad. Når du kommer ut kan du søke på et program som skal «utruste deg til å gjenkjenne og håndtere strukturer i filmbransjen og samfunnet som kan hindre kvinner i å nå sitt potensial». Hva i milde himmel er det å by på? Snu speilet, NFI! Inviter på kurs de som står for disse strukturene. De som hindrer kvinner i å nå sitt potensial. Gjerne et 10 måneders program der de får en kvinnelig mentor de kan betale dyrt for å få råd. Alternativt – slutt å ta inn kvinner på filmskolene hvis dette er det som venter dem. Eller selvfølgelig som det entydig ble svart ble da jeg spurte en håndfull aktive kvinnelige filmskapere i en lukket gruppe hva de tenkte om saken: Kvotering! Nå!