Innlegget er skrevet av Sandra, Anika, Dennis, Jan Marius, Teia og Lisa Marie, alle PsykiskhelseProffer i Forandringsfabrikken
«Jeg har gått i BUP i flere år og hatt 6–7 behandlere. De har kartlagt meg flere ganger, mest med skjema. Skjemaene kom ofte første timen, før jeg hadde blitt kjent med behandleren. Et av spørsmålene var om jeg tenkte på å ta mitt eget liv. Hvordan kunne jeg svare på det på et skjema, første gangen jeg møtte en fremmed? Med flere av behandlerne var det neste å snakke om depresjonen, angsten, selvskadingen eller at jeg ikke fikk til å spise. Så foreslo de behandling, ut fra disse symptomene. Symptomene jeg viste ga de diagnose-merkelapper, som angst eller spiseforstyrrelser. Diagnosene ble noe stort og viktig som bestemte mye av hjelpen. Men hvorfor hadde de så stort fokus på måten jeg uttrykte at jeg hadde det vondt på? De sa at jeg hadde fått en psykisk lidelse og skulle behandles for den. Uttrykkene ble «sykdommen». Men det vonde jeg hadde opplevd og som jeg bar i kroppen min fra mye av oppveksten, har de ikke vært i nærheten av å snakke med meg om. Jeg er ikke syk – det jeg har opplevd er sykt.»
Vi er noen av alle de barn og unge som går eller nylig har gått til psykisk helsevern (BUP). Vi har kjent på mange vonde følelser og har trengt hjelp. Barn og unge kan oppleve utrygghet, press, mobbing, samlivsbrudd, ensomhet, akutt sorg, omsorgssvikt, vold, overgrep eller andre ting. Men altfor mange får ikke fortalt om dette til BUP. Dermed får vi heller ikke hjelp som er nyttig nok.
Viktige grunner er skjema med standardspørsmål, rask diagnosesetting, og standardbehandlinger for å ta bort symptomene som viser at vi har det vondt eller strevsomt. Mange av oss har også raskt fått medisiner. Vi har merket det sterke fokuset på at symptomer skal registreres og fjernes. Men dette trenger ikke å hjelpe for å få det bedre inni seg. For mange av oss har dette vært grunnen til at vi mistet tillit til de voksne der. Hvis psykisk helsevern for barn og unge skal bli mer hjelpsomt, må det skifte retning. For at det skal skje, må politikerne forandre rammene.
Hvilket mål har Norge med BUP? Vi har spurt fagfolk og politikere rundt i Norge. Fram til nå har vi ikke fått noe klart svar. Noen svarer med at oppgaven til BUP er å sette diagnoser og behandle diagnosene. Unge ber om at målet må være at barn får det bedre inni seg gjennom at BUP kommer inn til det som er vondt eller strevsomt og gir verktøy til livet.
For fire år siden delte barn og unge erfaringer om hva som hadde hjulpet av det BUP hadde gjort og hva som ikke hadde hjulpet eller som hadde gjort at de hadde fått det verre. Dette ble presentert for til helseminister Bent Høie. 120 unge hadde deltatt i Forandringsfabrikkens undersøkelse, fra Finnmark i nord til Agder i sør. Hver av dem hadde i snitt gått til to-tre behandlere. Nesten alle visste hva som var mest strevsomt eller vondt i livet og hva de ønsket hjelp til. Men fire av fem hadde ikke snakket i BUP om dette. I årene etter har Forandringsfabrikken snakket med mer enn 300 unge, og svarene er fortsatt alvorlige. Et av de tydeligste rådene er at BUP må ha mye mindre fokus på symptomer og diagnoser.
I styring, måling og finansiering av BUP i dag, har diagnoser en stor plass. Etter å ha snakket med fagfolk i BUP rundt i Norge, forstår vi at det at mange barn og unge føler diagnosene tar mye plass, har noen helt tydelige forklaringer. Rammene i BUP gjør det vanskelig å samarbeide tett med hvert barn som skal få hjelp, for å finne ut hva akkurat det barnet trenger. Rammene gjør det også vanskelig å få BUP til å bli trygg nok til at barn kan fortelle om det viktigste.
Nå vil Regjeringen innføre «pakkeforløp» i psykisk helsevern. Det første pakkeforløpet i BUP skal i gang i 2018. Fire andre har nettopp vært på høring. Ideen er å lage standardiserte, likeverdige tilbud for folk i hele landet. De som skal få hjelp skal bli involvert i egen behandling. Men vi ser ikke at barn grunnleggende skal bli involvert, når vi leser pakkeforløpene. Fastlege, skole, foreldre og andre voksne skal mene mye om hvordan vi oppfører oss eller fungerer. Barnets opplevelse av hva som er mest strevsomt eller vondt, er ikke i fokus.
Tre av pakkeforløpene som gjelder barn og unge er direkte knyttet til diagnoser. Vi ber så sterkt vi bare kan om at dette ikke skjer! Da blir fokuset på symptomer og diagnoser enda sterkere og BUP får enda flere standardiserte svar på hvordan møte oss som har det vondt inni oss. BUP vil få mer av det som ikke virker og kan bli enda mindre hjelpsomt. Pakkeforløpene må bli veldig annerledes, hvis de skal bli nyttige. Pakkeforløp for barn knyttet til diagnoser må stoppes.
Mange fagfolk i BUP i Norge vil gjøre psykisk helsevern mest mulig trygt og nyttig for barn. Vi vet dette, etter å ha vært i dialoger med ledere og fagfolk på 10 sykehus, som del av utviklingsarbeidet «Mitt Liv Psykisk helse». Vi ber om at psykisk helsevern for barn må måles på trygghet og på hvordan de jobber for å komme inn til det som er strevsomt eller som gjør vondt inne i barnet.
Kjære helseminister og helsepolitikerne på Stortinget. Dere vil skape pasientens helsetjeneste. Ta erfaringene og rådene fra barn og unge på alvor, la oss slippe diagnosepakkeforløp. I stedet trenger Norge et psykisk helsevern for barn og unge som kjennes trygt og hjelpsomt for oss som skal få hjelp der.