Det har gått over to år siden jeg tok til orde i offentlig debatt, der jeg er særlig engasjert i kvinnerettighetsspørsmål og negativ sosial kontroll, og ett år har gått siden jeg medforfattet «Skamløs», en opplysningsbok om kontroll, skam- og æreskulturer.
Gjennom jobben min møter jeg alt fra vanlige folk som ønsker å engasjere seg på grasrotnivå til ungdommer og elever, lærere og helsesøstre, politikere og fagfolk. På ett av mine oppdrag fikk jeg en gang en forespørsel om jeg ønsket å holde et foredrag om trossamfunn og deres rolle i arbeidet mot sosial kontroll. «Har du en oppfordring du kunne tenkt deg å rette til religiøse ledere,» lød spørsmålet. Ja, det hadde jeg.
Først må det understrekes at spørsmål som gjelder skam- og æreskulturer ikke kan reduseres til et minoritets-, innvandrer- eller trosproblem. Sosial kontroll rammer bredt, i alt fra på bygda på landet, i sekulære hjem til mer lukkede, patriarkalske miljøer. Med et antirasistisk perspektiv i arbeidet må vi heve oss over diskursen enkelte fører i offentlig debatt som reduserer problematikken til å handle om etniske minoriteter.
Vi kan ta et hardt oppgjør med en ukultur uten å svartmale en gruppe mennesker. Det er først når vi forstår dette, at vi kan finne løsninger som fungerer, istedenfor tiltak som stigmatiserer og gjør det enda vanskeligere for særlig de direkte berørte å snakke om tabubelagte temaer.
Det er ikke dermed sagt at enkelte miljøer og kulturer ikke har særegne utfordringer. Poenget er at vi skal kunne varsle om kritikkverdige forhold på alle samfunnets områder uten at saklige argumenter og kritikk avfeies som krenkelser.
Alle trossamfunn, som resten av samfunnet, har et ansvar for å bekjempe og forebygge sosial kontroll. Særlig religiøse ledere er nødt til å komme på banen. Derfor er en av mine oppfordringer til trossamfunn å snakke om det. Snakk om sosial kontroll. Vi vet at taushetskulturen i noen miljøer er sterk, og nettopp derfor må tematikken tas opp i religiøse forsamlinger, under prekener, bønnesamlinger og andre felles samlinger. Å sette temaet på agendaen og bidra til åpenhet om det er en del av det forebyggende arbeidet. Vi må tørre å snakke om de vonde sannhetene.
Vi må også tørre å tro på varslerne. Nei, ikke alle opplever sosial kontroll, men de som opplever det og de som varsler om det, må tas på alvor i sine miljøer. Det hender at noen mener sosial kontroll er et ikke-problem fordi vi ikke har mange tall og statistikk på området. Men hvor skal vi hente inn tall fra om vi ikke snakker om det, slik at flere får ord til å bruke om det de opplever? Slik at de tør å si ifra og i det hele tatt får muligheten til å heve stemmen? Historier er også fakta og statistikk.
En annen oppfordring til trossamfunnene er å organisere temakvelder med fagfolk, aktivister og debattanter hvor det inviteres til dialog. Snakk om grensen mellom foreldres rett til å oppdra sine barn og oppdragelse som er frihetsberøvende. Om barns rettigheter og barns religionsfrihet. Om retten til å bestemme over eget liv og menneskerettigheter. Bidra til bedre seksualundervisning om grensesetting, samtykkekultur, følelser, helse og prevensjon. Visk vekk skammen rundt det å snakke om sex og seksualitet, og la kvinner snakke på egne premisser. Snakk om overgrep og taushetskulturen rundt det, for overgrep skjer i våre miljøer også, man bare snakker ikke om det.
Metoo: Ja, det skjer hos oss også
Snakk om likestilling mellom kjønnene. Praktiser likestilling ved å sette i gang tiltak for å effektivisere bedre representasjon av alle kjønn i styrende organer, for det har vi enda ikke oppnådd. Et par søk i Brønnøysundregisteret viser at vi har en lang vei å gå for å realisere lik adgang til de samme mulighetene for alle kjønn, og sikre god representasjon.
Ungdom fortjener å bli tatt på alvor. Ungdommen, med alle sine egenskaper. Helt uavhengig av seksuell legning, bakgrunn, etnisitet, trosretning, kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Lag rom til alle. Gi plass til spørsmål, tvil og kritikk, åpenhet og fritenkning. La dem utfordre, ikke bare bli utfordret. Åpne opp for at man kan debattere, diskutere og påvirke i undervisningen, ikke bare høre etter og lytte. Prøv å forstå våre utfordringer, istedenfor for å prøve å «fikse» oss ved å begrense oss med regler og totalforbud.
Unge som sliter med å tro skal høres, ikke bli påført skam. Unge som forteller om psykiske lidelser skal anerkjennes, ikke bli bedt om å «bare be litt mer», «tro litt mer».
Skap et samlepunkt hvor tro kan handle mer om spiritualitet, og mindre om overfladiske regler og totalforbud. Snevre forståelser av tro og lite rom for spørsmål gjør det trangt å være menneske, spesielt for et ungt menneske. Livet er ikke enten eller, oss mennesker er ikke enten eller – vi er alt imellom.
Vi trenger at det er høyt under taket, at vi skal kunne si våre meninger uten å frykte for sosiale sanksjoner. Ytringsfrihet, ytringsfrihet og ytringsfrihet – verdsett ytringsfriheten, ikke tausheten.
Leste du denne? "Når en skje i trusa kan redde liv"
Kjære dere som skal være forbilder som ledere for unge mennesker i deres trossamfunn: jeg forstår at troen deres er viktig for dere, men ha troen på ungdommen også. Det er tross alt de som er framtida.