24-10-2018

Småbarn trenger foreldre med overskudd

Trygg tilknytning er den fineste gaven man kan gi sitt barn, men jeg tror ikke at enda en debatt om hvilke søvnrutiner som er de ‘riktige’ er veien å gå

Tidligere denne uka skrev Tonje Jacobsen-Loraas at helsestasjonenes nye håndbok er som omsorgssvikt i statens regi. Jeg er enig med Jacobsen-Loraas på flere punkter, men syns likevel vinklingen blir uheldig, da kronikken, slik jeg leser den, nær sagt antyder at det å lære barna til å sove uten stimulering og berøring fra omsorgspersonene er omsorgssvikt. Slik er det ikke, og jeg føler meg forpliktet til å formidle det til alle stressa, utmattede og selvutslettende småbarnsforeldre i Norge, fordi det aller viktigste for småbarn er å ha omsorgspersoner som har det godt med seg selv, og som derfor ikke trenger enda et skudd for baugen, men overskudd til barna sine når de er våkne og skal tilbringe tid sammen.

Forfatterne svarer: Råder ikke foreldre til å la barna gråte


Emosjonell nærhet er en viktig del av tilknytningsrelasjonen, og fysisk berøring er en viktig del av dette igjen, men samsoving er ingen forutsetning for trygg tilknytning, og det å antyde at barn som sover alene får underutviklet hjerne er å dra den vel langt. Kan vi ikke heller bruke energien på å snakke om hvordan vi best kan styrke småbarnsforeldres psykiske helse og evne til å pleie det emosjonelle båndet?

Barn trenger foreldre som klarer å ivareta sine egne behov og utvise selvomsorg. De trenger voksne som i løpet av en dag har energi til å være oppmerksomt tilstede, interesserte, inkluderende, involverende, anerkjennende, veiledende, kjærlige og grensesettende. Det vil si at de trenger foreldre som ikke er totalt utmatta på grunn av søvnmangel, men mentalt påkobla.
 
Jeg er enig i at det prestasjons- og produksjonsfokuserte hamsterhjulet vi har konstruert i Norge ikke er særlig familievennlig. Det at mamma og pappa må jobbe 100% og barnet må være 8 timer i barnehagen fra ettårsalder, om foreldrene skal være likestilt i praksis (både hva angår økonomisk sikkerhet i fremtiden og det å innfri forventningene i yrkeslivet), er ikke godt for en nyetablert familie og så små barn. Det skaper stress hos de fleste voksne (og dermed også hos barna), og er antakelig også mye av årsaken til mengden belastningslidelser og andre psykiske lidelser i dette alderssegmentet.
 
Jeg mener vi som samfunn bør investere mye mer i fremming av trygg tilknytning hos barn, og forebygging av traumer i oppveksten. Skal man tro forskningen vil dette gi god folkehelse, og stor økonomisk gevinst på sikt. Jeg mener imidlertid det er uheldig å legge alt ansvaret på individet og manglende kontakt med egen dømmekraft, når det handler om strukturelle problemer. Det bør ikke være opp til den enkelte familie å løse dette internt. Man kan f. eks sørge for at det blir mer attraktivt å prioritere barna ved å gjøre ivaretakelsen av fremtidens verdensborgere pensjonsgivende og la det innebære feriepenger, på samme måte som alt annet arbeid. Slik det er nå kan det virke som at man belager seg på at kvinnene får så dårlig samvittighet at de 'tar en for laget', jobber deltid i småbarnsfasen, og blir samfunnets tapere på sine eldre dager.
 
Jeg mener videre at det offentlige bør sikre alle kommende foreldre en enkel, kunnskapsbasert innføring i utviklingspsykologi, med temaer som temperament, tilknytning, foreldrestil og traumatisering på dagsorden. Om man lar dette være den grunnleggende kunnskapsbasen man utruster dem med, så kanskje alt hysteriet tilknyttet prestasjon i mammarollen, og perfeksjonering av amming, utstyr, mating, soving og trilling roer seg et par hakk. Mammapolitiet er sterkt for tiden, og mom-shaming har blitt et fenomen og noe de fleste ferske mødre kjenner på. Når vi henger oss opp i konkrete maler for gjennomføring av hverdagsrutiner frembringer vi enda mer skyld og skam, og naturligvis stress.
 
Flotters om det fungerer godt for dere å sove sammen i flokk! Dersom sosial soving gjør livet enklere for familien, så velger du det! Men det er faktisk ikke farlig for et lite barn å sove alene på et rom, slik det var farlig for et barn å bli etterlatt ute på savannen. Fallgruven ved å henvise til evolusjon er at man kan bruke det til å understreke nærmest et hvert argument, uten at det egentlig har noen vitenskapelig forankring. Det er nemlig også flotters å jobbe tålmodig med å etablere søvnrutiner med legging på eget rom, om det er det som skal til for at dere alle skal fungere godt sammen på dagtid.

Så: Våkner du lett? Er du sårbar for søvnmangel? Blir du en sint, depressiv eller fraværende voksenskikkelse på dagtid hvis du ikke har fått nok søvn? Strever dere med å bevare parforholdet? Barns tilknytningsstil og senere psykiske helse påvirkes også av din psykiske helse og hvordan dere pleier samlivet i hjemmet. Dersom det trengs kan du lære barnet ditt å sove alene med god samvittighet, og søke veiledning og hjelp fra helsepersonell ved behov. Det er ikke følelsesmessig omkostningsfritt for verken voksne eller barn, men hva i livet er vel det?
 
Det er utrolig mange ting vi velger å lære våre barn, til tross for at det innebærer fokusert arbeid med impulskontroll og såre tårer i en periode, fordi vi ser at det er viktig for familien som enhet, og følgelig for ungenes helhetlige livskvalitet. Vi lærer dem det i tilpasset tempo, mens vi betrygger med en varm og rolig stemme, kanskje en kjær og kjent sang, en hånd på ryggen, eller en klem når det blir altfor vanskelig. Også prøver vi igjen. Og igjen og igjen. Til det en dag har blitt en vane. Veien til selvstendighet er så absolutt trygghet, og man skal ikke la barn gråte seg i søvn eller være overlatt til seg selv om de våkner på natten, - men det er mange veier til Rom.


foreldre barn søvn omsorgssvikt oppdragelse psykisk helse tilknytning familie samliv nærhet berøring Nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!