Kronikken er skrevet i samarbeid med Mikael Bergius, stipendiat ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric), NMBU
Innføringen av «grønn økonomi» drives av en sterk moderniseringsdiskurs – en slags «grønn modernisering» – som er i ferd med å dominere utviklingsagendaen i Norge og internasjonalt. I det globale sør drives det grønne økonomiske skiftet ofte utenfra, og handler i stor grad om kontroll over naturressurser og modernisering av disse sektorene. Med næringslivet som forkjempere, har norske bistandsaktører en urokkelig tro på at «grønn vekst» er veien å gå for å «skape utvikling». Men mens næringslivet ser nye muligheter for profitt, risikerer småbrukere tilgangen til jord og andre naturressurser under store «grønne» initiativer og utviklingsprosjekter som nå innføres i stor skala blant annet i Afrika.
Den grønne økonomien, bistand og business
Mot et bakteppe av de tre konvergerende kriser på slutten av forrige tiår (klima, finans og matpriser), ble rammeverket for den grønne økonomien definert under FN-toppmøtet i Rio i 2012. Det ble lovet fortsatt økonomisk vekst, men med tilsynelatende økt hensyn til den globale klima- og miljøkrisen. Det har for mange, inkludert næringslivet og deler av miljøbevegelsen, vært appellerende. Alle skal få i den grønne økonomiens «nyopplyste kapitalisme» og tredoble bunnlinje: «People, Planet and Profit».
Dreiningen mot business i bistand er ikke ny, men fikk en solid oppsving i kjølvannet av finanskrisen og FN-toppmøtet i Rio. I Norge gjenspeiles dette blant annet i den siste utviklingsmeldingen, hvor det ble sagt at støtten til Norfund skal økes med 50%. Det antas at fruktene av et suksessrikt næringsliv vil komme alle til gode. Utdaterte antagelser om at en «trickle-down» -effekt vil føre til at den (grønne) økonomiske veksten i det lange løp vil gagne det brede lag av befolkningen har igjen blitt dominerende. Kombinasjonen av «grønn» retorikk og storskala moderniseringsprosjekter, spesielt i den afrikanske landbrukssektoren, representerer en ny «grønn modernisering» i praksis.
Landbruk og grønn modernisering i Afrika
I Afrika sør for Sahara har det de siste årene vokst frem et stort antall initiativer med formål å transformere Afrikas jordbruk. På papiret klassisk grønn revolusjon, men hyllet som suksessrik implementering av grønn økonomi. Pådriverne for mange av disse initiativene er store internasjonale selskaper som Yara, Monsanto, Syngenta og Nestlé, med stater som Norge solid forankret i ryggen.
Tanzanias selverklærte testlaboratorium for grønn vekst – The Southern Agricultural Growth Corridor of Tanzania (SAGCOT) – er et godt eksempel på dette. Beskrevet som et offentlig-privat samarbeid mellom noen av verdens største landbrukskonsern, ikke-statlige organisasjoner, donorer og den tanzanianske staten, er SAGCOTs visjon en storstilt «grønn» landbruksmodernisering i sørlige Tanzania, et område på størrelse med Italia. Målet er å mobilisere rundt 30 milliarder kroner i investeringer, skape en halv million nye arbeidsplasser, og «løfte» 2 millioner mennesker ut av fattigdom innen 2030.
Norske aktører har siden lenge før oppstarten av SAGCOT i 2010 vært sentrale støttespillere. Da SAGCOT tidligere i år avholdt sitt årlige partnerskapsforum på et av Dar es Salaams mest fasjonable hotell, ble både den norske ambassaden og Yara tildelt hver sin pris for sine bidrag til å realisere SAGCOTs visjoner om økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og miljømessig bærekraft – den grønne økonomiens tre grunnpilarer.
Med den offentlige part i initiativet hovedsakelig ment som tilrettelegger for utviklingen av agri-business, representerer SAGCOT den voksende «trade not aid»-trenden i norsk og internasjonal utviklingspolitikk. Det er privat sektor – gjerne definert som multinasjonale konserner – som skal redde verden fra «den malthusianske undergang»: matmangel og miljøforringelse. Under faner som «klimasmart landbruk», «bærekraftig intensivering» og «grønn vekst», skal investeringsmulighetene i det afrikanske landbruket frigjøres og et grønt skifte realiseres. Samtidig skriver Verdensbanken om Afrika som den «siste utpost» for agri-business. Økt tilgang til internasjonale markeder og de store landbrukskonsernenes avanserte teknologier presenteres som løsningen på de fleste av vår tids største utfordringer.
Få vinnere og mange tapere i den grønne moderniseringen
Fra dette perspektivet forstås utvikling og modernisering som en lineær progresjon fra småskalabaserte rurale økonomier til et industrilandbruk tilknyttet internasjonale markeder. De mer ressurssterke småbøndene, gjerne definert som mer «avanserte», forventes å knytte seg til globale verdikjeder for diverse innsatsmidler (såfrø, kunstgjødsel, sprøytemidler), eller inngå produksjonskontrakter for store sentraliserte plantasjer.
De «avanserte» bøndene regnes ikke bare som mer effektive, men er naturlig nok også bedre kunder for konsernene som driver den «grønne moderniseringen» i initiativer som SAGCOT. De mange som ikke har midler til å bli konsernenes «avanserte» drømmebønder, forventes med tiden å forlate landbruket – «frivillig» eller gjennom makt – for å skape plass for større gårder til å produsere mat og redde miljøet.
Teknikkene og strategiene som kjennetegner småskalalandbruket – som produserer mesteparten av maten som spises i verden – må ofres i den grønne moderniseringens navn. I Tanzania har dette, med både direkte og indirekte norsk støtte, ført til tap av, og konflikter over, jord og naturressurser. Å klistre grønne merkelapper på ulike prosjekter har utviklet seg til et lønnsomt og legitimerende virke, men vår erfaring fra Tanzania tilsier at den grønne økonomiens tredoble bunnlinje er en utopi. Miljøgevinsten er tvilsom og taperne er de mange småbrukerne.