Sliten regjering

Høyre/Frp-regjeringen minner for tida om et forretningsministerium. Den har ikke klart å snekre en ny politisk plattform. Etter valget i 2013 fikk regjeringen hurtig på plass et avklart flertall i Stortinget gjennom samarbeidsavtalen med KrF og Venstre. Nå styrer regjeringen på gammel borgerlig moro fra tida før stortingsvalget.

Det er usikkert om landet de neste årene skal styres av en mindretallsregjering bestående av to eller tre partier. Lite tyder på at det blir klart om Venstre går inn i regjeringen før på nyåret. En helt nødvendig utskifting av slitne statsråder er satt på vent. Statsråder kan ikke ta nye initiativ og presentere ny politikk når de ikke vet om de blir sittende på taburettene eller må gå av når Venstre kommer inn med sine krav om statsrådstaburetter og Venstre-politikk.

I Stortinget er regjeringen prisgitt Knut Arild Hareide og KrF. Hvis ikke KrF støtter regjeringen, faller den. Budsjettbehandlingen har gitt KrF fornyet tro på at man oppnår mer utenfor regjeringen enn innenfor. I regjering kan Høyre og Frp vippe KrF av pinnen. I vippeposisjon i Stortinget kan KrF vippe regjeringen av pinnen.

KrFs grand old man, Kjell Magne Bondevik, utviklet som statsminister fra 1997 til 2000 sentrumsmodellen med blokkuavhengighet. Bondeviks metode med å styre med vekselvis støtte fra høyre og venstre ble så vellykket at Aps Jens Stoltenberg og Høyres Jan Petersen frykter at Bondevik kunne bli sittende som statsminister til evig tid. Derfor felte de Bondevik-regjeringen på gasskraftsaken. Hareide kan bruke Bondeviks modell fra opposisjonsbenken. Får han det ikke til med regjeringen, kan han vende seg til opposisjonen. Hareide kan få både i pose og sekk.

Venstre fikk i likhet med KrF god uttelling i budsjettbehandlingen. Det viser at Venstre kan oppnå mye hvis partiet stiller seg i vippeposisjon sammen med KrF. Sentrum vil gå i oppløsning hvis de to partiene nå velger å gå hver sin vei.

KrF er fast bestemt på å bli i opposisjon. Venstre-folkene teller på knappene om at partiet skal gå inn i regjeringen. Når de har telt ferdig, bør de etter min mening konkludere med at Venstre vil få et bedre politisk liv utenfor.

Selv med Venstre som medlem fortsetter regjeringen som en mindretallsregjering. Historien viser at mindretallsregjeringer uten et avklart flertall i Stortinget får et kort liv. Mindretallsregjeringen Willoch falt bare ett år etter stortingsvalget i 1985 fordi den ikke hadde en avtale med Frp. Bondevik II (2001–2005) overlevde fordi den hadde inngått en forståelse med Frp. Solberg/Jensen-regjeringen kom igjennom forrige stortingsperiode fordi den hadde forhandlet fram en samarbeidsavtale med KrF og Venstre.

Gro Harlem Brundtlands regjeringer klarte seg fordi Sp og KrF etter hvert kom til at Gro burde være statsminister. Da hun gikk av i 1986 og Thorbjørn Jagland tok over som statsminister, grep det borgerlige flertallet straks til stortingsregjereri. Det slet mindretallsregjeringen Jagland ned. Etter valget overga Jagland regjeringsmakten til Bondevik med den uforståelige begrunnelsen at Aps valgresultat bare ble 35 prosent og ikke 36,9.

Mindretallsregjeringen Solberg risikerer å møte Jagland-regjeringens skjebne. Flertallet vil slite regjeringen ned. Regjeringen har allerede fått Stortinget mot seg i flere viktige saker som utvidelsen av foreldrepermisjonen, endringer i asylpolitikken og ny skolepolitikk i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet. Stortingsflertallet er på jakt etter finansminister Siv Jensen med SSB-bråket som våpen. Frp har provosert flertallet med å nominere Carl I. Hagen til medlem av Nobelkomiteen.

Regjeringen blir ikke sterkere selv om Venstre går med. Partiet kan kanskje hindre at regjeringen legger politikken lenger mot høyre. Det kan Venstre hindre like effektivt sammen med KrF fra opposisjonsbenken. Venstre bør tenke over at partiet går inn i en regjering som kanskje synger på siste verset.