Forslagene fra Ekspertutvalget for regionreformen, om overføringer av oppgaver og ansvar fra stat til fylkeskommunene innenfor kulturfeltet, har skapt omfattende diskusjon. Grovt sett støtter kommuner og fylkeskommuner en slik overføring, mens kulturinstitusjonene sammen med kulturorganisasjonene og kulturaktørene stort sett er mot oppgaveoverføring. I en studie på oppdrag fra KS har Oxford Research sett nærmere på fylkeskommunenes forutsetninger for å ivareta Ekspertutvalgets foreslåtte oppgaver.
Den foreslåtte oppgaveoverføringen styrker de nye regionene med mer beslutningsmakt og bedrer fylkeskommunens forutsetninger for å utøve samfunnsutviklerrollen. Fylkeskommunene hevder i vår studie at mer ansvar vil styrke og bidra til å videreutvikle fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler. Det kan i seg selv bidra til at befolkningens engasjement og deltakelse innenfor kulturfeltet på lokalt, regionalt og nasjonalt plan øker. Felles for fylkeskommunene er at samfunnsutviklerrollen særlig er knyttet til samordning av ulike sektorområder internt i hver enkelt fylkeskommune. Denne rollen omfatter også kompetanseutvikling, ansvar for å mobilisere aktører i kulturlivet, skape nettverk og arenaer for samarbeid o.l.
Samtidig er begrepet samfunnsutvikler tvetydig. Begrepet åpner for mange forståelser som kan gjøre det utfordrende å avgrense ansvar og oppgaver. Flere av fylkeskommunene opplever at det er få statlige føringer og lite dialog med staten om prioriteringer og håndtering av regionale oppgaver og ansvarsområder. Samtidig som den manglende dialogen kan være et problem, ser fylkeskommunene denne friheten også som en styrke fordi den gir rom for å dyrke kunstneriske og kulturelle særpreg ut fra regionale forutsetninger og behov. Det unike ved hver av fylkeskommunenes utøvelse av samfunnsutviklerrollen og prioriteringer av oppgaver, bidrar til stor variasjon i hvordan kulturpolitikken iverksettes i ulike deler av landet. Dette er også regionenes styrke gjennom at ulikheter knyttet til lokal kultur, identitet, språk og geografi anerkjennes og gis legitimitet. Disse særegenhetene reflekterer også behovet for ulike virkemidler og tiltak i ulike deler av landet for å nå målene for nasjonal kulturpolitikk, og for å knytte regionene tettere mot internasjonale kulturarenaer.
Med et større handlingsrom i den nasjonale kulturpolitikken, må det arbeides strategisk for å styrke fylkeskommunene ambisjoner, kompetanser og kapasitet for å være samfunnsutvikler på kulturfeltet, også etter at regionreformen er gjennomført.
Det er vesentlig at politikk utvikles og oppgaver i fylkeskommunene forvaltes så nær deltakerne, utøvere og publikum, som mulig. Vår studie understreker viktigheten av at fylkeskommunene anerkjenner og imøtekommer kommunenes prioriteringer i fylkeskommunale handlingsplaner. Samtidig er det avgjørende at fylkeskommunene får større kontroll over egne budsjettprosesser. Dette kan skje ved at økonomiske låsingsmekanismer knyttet til kommunal, regional og statlig delfinansiering gjennom årlige budsjetter løses opp og erstattes med langsiktige og forpliktende, dialogbaserte avtaler. Dette vil sikre og styrke regionenes muligheter for å fremme langsiktige og forutsigbare kulturplaner og -satsinger.
For å bidra til å nå nasjonale kulturpolitiske mål bør fylkeskommunene å spisse ambisjonene for kunstfeltet som et eget felt, men også på tvers av politiske og administrative sektorer internt i fylkeskommunene. Her er det viktig at oppgaveoverføringen ikke reduserer fylkeskommunenes oppgaver til å bare omhandle infrastruktur og logistikk for kulturfeltet. For politikkutviklere og beslutningstakere vil det være viktig å stadig øke kompetansen særlig knyttet til kunsten og kulturens verdi ut over økonomiske målevariabler. Først da vil man kunne forløse potensialet som ligger i kunst og kultur som utviklingskraft og uttrykk i mellomrommet mellom lokale særegenheter og målene i nasjonal kulturpolitikk.
I vår studie uttrykker fylkeskommunene unison enighet om at de har kompetanse og kvalifikasjoner for å ivareta de nye oppgaver som er foreslått regionalisert. Kompetanse og kompetansebehov i fylkeskommunene styres ut fra deres nåværende oppgaver, men også ut fra hvilke ambisjoner de enkelte fylkeskommunene har. Dette gjelder for eksempel oppgaver knyttet til Den kulturelle skolesekken, Ung Kultur Møtes, fylkesbibliotekene, eierstyring og som tilskuddsforvalter. En kartlegging av fylkeskommunenes kompetanse viser nettopp at den formelle og reelle kompetansen knyttet til kulturfeltet er svært høy. Nær 90 prosent av respondentene oppgir at de har fullført utdanning fra universitet og høgskolenivå. Videre har 56 prosent av respondentene fullført utdannelse på mastergradsnivå eller høyere. I rekrutteringsprosesser har fylkeskommunene godt tilfang av kvalifiserte søkere.
Kartleggingen viser videre at ansatte i kulturforvaltningen i fylkeskommunene har lang erfaring både fra kulturfeltet generelt og fra fylkeskommunal kulturforvaltning spesielt. Kartleggingen viser også at fylkeskommunene rekrutterer ansatte blant folk som har vært, og gjerne også fortsatt er, aktive innenfor kulturfeltet.
Med regionaliseringen av oppgaver vil nye krav til kompetanse melde seg ut over de kompetansehevende tiltak ansatte har tilgang til i dag. Plassert mellom stat og kommune har fylkeskommunene en nøkkelposisjon med dybdekunnskap om regionale behov, initiativ, satsninger og kulturpolitiske ambisjoner. Fylkeskommunene understreker at de har erfaring med å bygge kompetanse når nye behov melder seg. En forutsetting er at nødvendige ressurser følger med de nye oppgavene og ansvaret som følger av regionreformen.