I forbindelse med markeringen av 22. juli-terroren iverksatt av en ideologisk forblindet og gal mann på Utøya rettet mot AUF og Ap, er det generelle hat og hatretorikken mot Arbeiderpartiet i deler av den norske befolkningen blitt nevnt gjentatte ganger. I mediene, og særlig i sosiale medier, kan alle merke det. Ap synker på politiske meningsmålinger. Hvordan oppstår hatretorikken mot det statsbærende politiske partiet som skapte den moderne velferdsstaten fra etter annen verdenskrigen fram til årtusenskiftet? Årsaken er kompleks, og for oss sosialdemokrater uforståelig. En analyse må til som avdekker noen underliggende forhold.
Ett forhold er den for tiden utbredte negative holdningen til nettopp velferdsstaten. Den preges av forakt for snillisme som syr puter under folks liv og passiviserer. Den representerer sløsing og manglende finansiell bærekraft. Den kan ikke overleve med sine mange sosiale og økonomiske støtteordninger, lyder det negativt fra de nyliberale i mediene og høyrepolitikerne. Ansvaret for ens liv må tilbakeføres individet.
Derfor ledes kunnskapsdannelsen av nyliberalistisk retorikk, som uttrykker politisk vilje til å innskrenke statlige velferdsoppgaver, og i stedet la private overta gjennom foretaksorganisering og ved omfattende bruk av anbudsmekanismen.
De nyliberale høyrekreftene hetser staten og sprer sitt konspiratoriske budskap som følgende: Staten har ikke råd til så omfattende offentlig velferd, dessuten er staten grov med sin ineffektivitet og sløsing av skattepengene til ulønnsom velferd. Derfor er privatisering en nødvendighet. Ap og sosialdemokratiet er inkarnasjonen av denne uproduktive staten og sløsing med våre skattepenger og snillisme i forhold til trygdebrukere og innvandrere. For denne staten som Ap i sin tid skapte dekker meningsløs støtte med barnetrygd, uførepensjon og annen støtte til migranter og flyktninger, til «fremmede», heter der. Norge har ikke råd til dette, og økt skattenivå er det bare Ap som har på sitt partiprogram, hevdes det. Stopp innvandring og islam. Stopp Ap og bekjemp den solidariske sosialdemokratisk grunnleggende idé om kollektivets ansvar for den enkelte, heter det. Privatiser velferd for å skape bærekraft. «There is no such thing as society only individuals», uttrykte den neoliberale britiske statsministeren Margret Thatcher da nyliberalismen ankom Europa og Norge på 1980-tallet. Altså «deg selv først». Da tåles ikke sosialdemokratiet.
Når høyresiden i det politiske bildet skal sverte Aps historiske sosialdemokratiske tilnærming til samfunnsutvikling ropes gjerne det farlige og stygge ordet «sosialisme» ut. Særlig det populistiske Fremskrittspartiet gjør det ofte. Det skal åpenbart skape assosiasjon til «kommunisme» og feilet sovjetisk kollektivisme, samt annet styggedom.
Dette er «fake news», for Aps sosialistiske røtter må spores til 100 år tilbake, og ble etter noen få år et sosialdemokrati i stedet med sterk avvisning og avstandtaken av kommunisme. Ap markerte sterkt at statens makt skulle avgrenses og skulle ha som hovedoppgave å stabilisere økonomien i liberal keynesiansk forstand (ikke Karl Marx) ved intervensjoner, samt med ansvar for utbygging velferdsstaten. Partiet stod for en blandingsøkonomi med et markedsstyrt næringsliv. Likevel blomstrer populistisk konspiratorisk hatretorikk om Ap med sine negative virkninger som politisk ønsket.
Ap ledet industrialiseringen av Norge i etterkrigsårene. Partiet sikret nasjonal kontroll over vår olje- og gassrikdom. Det skapte påviselig vekst og utvikling. Men den puritanske historiske tro på privat rikdom består. Historisk var det en tro på personlig rikdom som gudegitt belønning for markedsvinner. Dette ble kapitalismens legitimering som rettferdiggjorde enorme forskjeller mellom rike og fattige, mellom sentrum og periferi, og mellom rike land og fattige land som konsekvens av markedsmekanismer. Det var også i overensstemmelse med «protestantisk arbeidsetikk»; De fattige var ganske enkelt påviselige late og eneste i stand til å gjøre formålsløst opprør. For å hindre opprøret og framveksten av revolusjonære sosiale bevegelser fulgte de rike opp med privatisert pengehjelp til de fattige og til periferien, mot lojalitet i gjenytelse. Dette bekjempet sosialdemokratiet som bygget statlig velferd som mottrekk mot privat almisse.
I hatretorikken mot Ap forsøker de høyrepolitiske elitene å få belønningsbegrepet og den protestantiske arbeidsetikken tilbake som legitimering av privatisert velferd og voksende sosial ulikhet. Mens Ap forsøker å rette fokus på selve strukturene bak den sosiale ulikheten, videre på et hardt presset målstyrt arbeidsliv, på svekkelsen av fagforeningene, og sentraliseringen av makt og institusjoner, og endelig et svekket representativt demokrati. Dette truer herskende eliter, og Ap må gis et stempel av å representere farlig sosialisme, samt opprettholde dens dagsaktuelle status som politisk taper.
Til slutt: Ap med sin historiske sosialistiske bakgrunn oppfattes ikke som troverdig forkjemper og beskytter av kristendommen. Dette er en annen svært grunnleggende grunn i enkelte kretser for hatet mot Ap. Denne grunnen involverer også mange andre av våre medborgere enn selve kristenfolket. Bildet av Ap som ignorant til kristendommen er usant men utbredt som myte.