Debatt

Slanger og slemminger i paradis

Ingen bjeller ringte på Maldivene der vi gikk barbeint rundt på en sydhavsøy og var mest redd for det nordmenn frykter mest; hudkreft og diaré.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg tok vinterferien på forskudd og dro med familien til paradis. Etter to fly, et sjøfly og en speedbåt ankom vi en kritthvit strand på Maldivene, midt i et militærkupp. Ingen sa noen ting som helst, turister strømmet ut fra flyplassen, klare for å slikke sol og kjøpe drinker til en skyhøy pris. UD ba oss være forsiktige, selv om det var vanskelig å skjønne hva man skulle være forsiktig med. Sterk sol? Hai? Dårlig stekt kylling?

Når du lander i paradis med unntakstilstand og en president som nekter å følge høyesterett som vil løslate politiske fanger, så klarer du ikke engasjere deg. Jeg angrer ikke på at jeg har dratt dit før jeg kommer hjem og leser meg opp på hvordan landet dømmer unge jenter til pisking hvis de har sex utenfor ekteskap. Eller jenta som i 2013 ble dømt for utroskap, når hun egentlig var voldtatt av sin stefar. Men det vet jeg ingen ting om, der jeg koser meg i 30 grader og ser på delfiner i solnedgang. Da klarer du ikke se noe menneskerettighetsbrudd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er sikkert som i Russland. Du kan ikke se på folk på gata at de hater homoer. Men når myndighetene lager homohatvalgkampanje, så burde det ringe en bjelle. Ingen bjeller ringte på Maldivene der vi gikk barbeint rundt på en sydhavsøy og var mest redd for det nordmenn frykter mest; hudkreft og diaré!

For sånn er du som turist, du blir dum, naiv og redd for å ikke få i deg nok vann, du tenker ikke på at i hovedstaden Malé ender flere titalls mennesker på sykehus etter å ha demonstrert mot eget regime. Slått hardt ned på av politiet som mener de bryter demonstrasjonsforbudet. Ingen ting av dette merker jeg når jeg setter meg ned på den lille barnestolen, i det huset der barn kan leke og få litt skygge midt på dagen, når sola steker sterkest i hodebunnen. Går det bra med militærkuppet, spør jeg kvinnen som jobber i denne liksombarnehagen, der rike familier setter ungene sine fra seg og selv går på en 90 minutters lang yogatime for å finne sine chakra. Jeg er fra Filippinene, svarer hun. Som om det gjør unntakstilstanden mindre gjeldende.

Vi har mange filippinere i Norge, sier jeg. Som jobber hos familier og passer barn. Jeg vet, svarer hun, selv om det virker på meg som det ikke er så mange nordmenn som drar akkurat til denne atollen. Jeg har ikke lyst til å være en turist som forteller om landet mitt med stolthet. Jeg tenker de er lei av skandinaver som kommer og skryter av gratis skole og sykehus, mens de selv er fra gjennomkorrupte land som tvinger kvinnene til å reise fra sine egne barn for å passe på andres.

Jeg har lyst til å fortelle henne om Norge sånn vi har det nå. Jeg vil ikke få henne til å tro at vi er Europas Saudi-Arabia, oljemessig. Jeg vil hun skal vite at de gratis sykehusene vi skryter så sabla mye av også strever. At tre av fire sykepleiere ønsker å jobbe fulltid, men får ikke lov fordi sykepleiere får tilbud om 16,6 prosent stilling, eller 97,3 prosent. Det verste eksemplet i fjor var en stilling på 4,46 prosent, du rekker å komme på jobb, ta på deg sykepleieruniformen også gå igjen.

Jeg vil fortelle henne at sykehusdirektøren i Nord-Norge, Tor Ingebrigtsen, får millionlønn som avgått sjef til han pensjonerer seg, mens vi om noen år vil mangle over 20.000 sykepleiere som skal ta seg av nettopp pensjonerte rikinger som Ingebrigtsen. Jeg vil fortelle henne at hver gang jeg hører en rik mann rose det offentlige helsevesenet for å ha tatt vare på ham, og gjerne reddet livet hans etter at et illebefinnende traff ham i skisporet, har jeg lyst til å si: «Og tror du ros er det som gjør at det er en attraktiv jobb å pleie deg? Å skifte ditt urinkateter for luselønn er ikke et kall, det er ikke derfor folk har lyst til å jobbe i helsevesenet.» Føkk Florence Nightingale, sykepleierne må bli sintere og rope høyere, særlig når toppene sitter øverst og spiser kake så åreforkalkningen tar dem.

Jeg hadde lyst til å fortelle henne at i mitt land, som hvert år blir kåret til klodens mest velfungerende og lykkeligste paradis, har vi slanger så sleipe at du kan glemme å drømme om å bo her. Vi avskilter mattelærere, har jeg lyst til å fortelle henne. 30.000 lærere, som retter prøver, forbereder undervisning, jobber tverrfaglig med andre lærere, har foreldresamtaler, blir målt av skolen og direktorater, tar kurs om sommeren for å bli en bedre lærer, mens vi andre drar til Syden. Disse lærerne er ikke gode nok. De duger ikke i Norge. De underviser ungene dine og håndterer over tjue stykker i et rom med hver sin personlighet og sine private problemer hver dag, mens du går på jobben og sjekker hvem som har bursdag på Facebook. Du går på et møte med kanskje én vanskelig medarbeider, mens læreren i den samme timen passer på at ditt barn med atferdsproblemer også skal ha en fin dag og samtidig lære den lille multiplikasjonstabellen. Dette vil jeg fortelle henne, hadde jeg bare kunnet si «multiplikasjonstabellen» på engelsk.

Jeg skulle så gjerne fortalt henne at vi har en abortlov i Norge som er trua, at bare for noen dager siden stemte Aust-Agder Frp fram at kvinner selv må betale for abort, for som de sa: «Så man vet hva konsekvensen av ubeskyttet samleie er.» Jeg hadde lyst til å fortelle henne at dette høres ut som en vits, men at det partiet sitter i regjering og er lovlig valgt inn av det norske folk, fordi folk liker Fremskrittspartiet. At de ser på seg selv som seriøse, men stadig dukker det saker opp som får de fleste til å måpe. Før kastet vi egg på dem, har jeg lyst til å fortelle henne, men nå er de finansministre, justisministre og noen av dem sitter i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og kan bestemme at sykepleierne må få bedre lønn for den viktige jobben de gjør.

Very cold country, sier hun til meg. Yes, svarer jeg, cold people too. Så går jeg ut i varmen.

Mer fra: Debatt