Debatt

Slaget om Venezuela

Mens høyresiden sier «hva var det vi sa», forteller Venezuelas kollaps også en annen historie.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ikke noe tema har skapt så opphetede politiske debatter i Latin-Amerika som utviklingen i Venezuela siden Hugo Chávez kom til makten i 1999. Den dramatiske krisa landet nå befinner seg i har brakt den ideologiske krigføringen til et nytt nivå. Men mens høyresiden nå hoverer med «hva var det vi sa», forteller Venezuelas kollaps også en annen historie: om hva som skjer når man systematisk ekskluderer ekspertise og kritiske røster som kan være med på å justere den politiske kursen i et land. Derfor har det også tydeliggjort motsetningene mellom «chavismen» og den «institusjonelle venstresida» i Latin-Amerika.

Det er ikke lenger noen stor strid om at krisa i Venezuela er et faktum.48 prosent lever nå under fattigdomsgrensen. Det betyr at Venezuela i løpet av to år er satt 15 år tilbake når det gjelder fattigdomsreduksjon. Inflasjonen nådde 180 prosent i 2015, mens prisøkningen på mat var 315 prosent. 59 prosent av alle varer, og 70 prosent av medisiner, mangler i butikkene. Inflasjonen nådde 180 prosent i 2015. På toppen kommer vann- og strømmangel.

Det er større strid om hva som er årsakene til krisa. Den «offisielle» forklaringen er fallende oljepriser og sabotasje fra næringslivet. Oljeprisfallet er selvsagt reelt og av enorm betydning for landet som får 95 prosent av sine valutainntekter fra olje. Sabotasjen fra næringslivet som skal ha bidratt til varemangel er langt verre å måle, men de fleste eksperter mener at det i utgjør en minimal del av problemet. Hovedproblemet er at man siden 2003 har hatt en styrt og overvurdert valutakurs, priskontroller og statlige overtakelse av bedrifter, sammen med omfattende pengetrykking. Resultatet er inflasjon og kvelning av innenlandsk produksjon. Også oljeproduksjonen har gått ned. Når inntektene stuper og myndighetene velger å betale utenlandsgjeld med de begrensede inntektene må importen reduseres.

Indirekte er også den økonomiske krisa et resultat av maktkonsentrasjon og eksklusjon av grupper som kunne bidratt til å justere kursen. I utgangspunktet var den «bolivarianske revolusjonen» bygget på eksisterende grasrotbevegelser som hadde vokst fram i løpet av 1980- og 1990 -tallet. Disse ble inkludert i politikkutforming særlig på lokalt nivå, men er senere blitt offer for det en av Venezuelas fremste forskere på sosiale bevegelser kaller en «ekskluderende kooptering» og en gradvis knebling av kritiske røster.

En fornuftig politisk debatt i parlamentet har vært ikke-eksisterende i alle fall siden opposisjonens boikott av parlamentsvalget i 2005. Statsadministrasjonen i Venezuela har historisk vært klientilistisk og korrupt, men Chavez´ bolivarianske revolusjon tiltrakk seg i utgangspunktet nye grupper, ofte unge og velutdannede. Mange av de beste har imidlertid forlatt postene på grunn av dårlige lønninger og vilkårlig politisk styring. President Nicolás Maduro har videreført maktkonsentrasjonen som begynte under Chavez, og men som en langt svakere leder har han i enda større grad bygget sin makt på å la ulike grupper av støttespillere få privilegert tilgang til valuta og omfattende korrupsjon. For Maduro vil det å endre modellen som har ført Venezuela til kanten av stupet, derfor bety enorm politisk risiko.

I den situasjonen satser han alt på å beskytte seg mot et maktskifte på tross av at et flertall av venezuelanere mener han ikke bør fullføre sin presidentperiode, som ender i 2019. Ved parlamentsvalget i desember 2015 vant opposisjonen to tredels flertall i kongressvalget, men har siden sett chavistene skynde seg å bytte ut høyesterettsdommere som nå overstyrer vedtak i kongressen. Samtidig trenerer myndighetene opposisjonens forsøk på å benytte det som var chavistenes demokratiske trumfkort – gjenkallsretten, altså muligheten til å gjennomføre en folkeavstemning som trekker tilbake presidentens mandat – innført i konstitusjonen i 1999. Det betyr at man sannsynligvis ikke vil klare å gjennomføre den innen tidsfristen satt i januar.

I en slik situasjon begynner opposisjonen å bli stadig mer desperat, men det gjør også flere andre aktører i Latin-Amerika, inkludert de delene av venstresiden som både var med å kjempe mot høyreorienterte diktaturer på 1960-80-tallet og etableringen av regionale demokratiske institusjoner. De ser at demokratiske spilleregler nærmest blir gjort narr av i Maduros grep for å holde makten.

Et uttrykk for det er de siste ukenes konflikt mellom Maduro og den nyvalgte lederen i Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS), tidligere utenriksminister i Uruguay under venstreikonet Pepe Mujica, Luis Almagro. Etter at Almagro blant annet hadde beskyldt Maduro for å være en «diktator light», beskyldte Maduro ham for å være CIA-agent. Slikt er ikke hverdagskost i diplomatiske sirkler, og det er sannsynligvis heller ikke særlig lurt om OAS ønsker å spille en rolle i en løsning på konflikten i Venezuela. Men konflikten tydeliggjør underliggende konflikter mellom ulike fortolkninger av venstreprosjekter, og det grunnleggende behovet for en fornyelse av forpliktelsen til å spille etter demokratiske spilleregler, som er truet både fra høyre og venstre.

Mer fra: Debatt