TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto:

Slåsskampen i skolegården

La stå! Skolesjef Astrid Søgnen bruker advokat til 5.000 kroner timen for å bli i jobben. Det er det siste man gjør folk vil huske.

Innsynsbegjæringene har haglet inn til Byrådsavdeling for oppvekst og kunnskap de siste par ukene. Alle vil ha innsikt i brev inn og ut av Oslos skolehovedkvarter og i mapper med varsler. Alle vil vite hva som egentlig skjer på kammerset i Norges aller største kommunale etat.

Det er ikke lenge siden byrådsleder Raymond Johansen (Ap) etterlyste mer trøkk fra mediene på Oslo-politikken. Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg.

Mange sier at saken om Oslos utdanningsetat, dens omstridte leder Astrid Søgnen og varslene mot skolebyråd Inga Marte Thorkildsen, er vanskelig. Nei. Den er ikke det. Det er et veritabelt slagsmål. Mellom en allmektig direktør og hennes allierte løytnanter, og det demokratisk valgte byrådet. De formelle varslene i denne saken mot Thorkildsen og nå mot byrådsleder Raymond Johansen er knyttneveslag. Varslene er ammunisjon i en krig.

Det som egentlig skjer er at den råeste, mest brutale maktkampen mellom et embetsverk og en politisk ledelse i norsk historie, nå er inne i sluttkampen. En årelang konflikt om hvem som skal styre Osloskolen, er snart over. For tre år siden vant de rødgrønne valget i Oslo, og de gikk til valg nettopp på en annen skolepolitikk. En annen enn den etaten hadde utført under de foregående 15 årene med Høyre og Søgnen bak kateteret. Dette er det siste slaget. Det måtte komme. At det kom på Thorkildsens vakt, er tilfeldig. Det kunne like gjerne kommet på hennes forgjenger Tone Tellevik Dahl (Ap) sin. Som Dagsavisen skrev fredag, forsvant Tellevik Dahl svært overraskende fra sin byrådspost rett før jul i fjor. Det kan tyde på Astrid Søgnen og hennes etat vant stirrekonkurransen, og tvang Ap-toppen ut.

Tilbake på slagfeltet vil skolesjef Astrid Søgnen ligge. Hun kan ikke vinne en krig mot hovedstadens politiske vilje. Det tragiske er at hun legger sitt ettermæle i potten. Det siste hun blir husket som er byråkraten som nektet å lytte. Etter 18 års utrettelig innsats og urokkelig tro på egen linje i skolestyringen, er det tragisk at hun må slepes ut av Oslo rådhus. Historien om Søgnen er lang med mange vonde passasjer, men det er også en fortelling om en suksess, en Osloskole hun har formet i sitt bilde, modernisert og profesjonalisert, til det beste for elevene. En lærer jeg snakket med før sommeren fortalte om en skole der elevene og ikke lærerne lenger står i fokus. Mer læring. Bedre læring. Mantraet «å få en god utdanning, skal i Oslo ikke avhenge av om læreren duger eller ikke», ble tilskrevet Søgnen. Med dette som skussmål, kunne hun tatt retrettstillingen hun ble tilbudt av byrådslederen i begynnelsen av september. Hun kunne tatt sin hatt og frakk og gått, takket for seg og sett fram mot nye oppgaver etter sin 67-årsdag i november. Husket som en legende, Skolesjefen med stor s. Isteden sendte advokaten hennes det første brevet dagen etter. En lørdag. Det er trist og unødvendig at det siste kapittelet om Astrid Søgnen nå reduseres til juss og størrelsen på den økonomiske kompensasjonen.

Raymond Johansen kan selvsagt ikke tape kampen. Thorkildsen må bli sittende. Han må vinne, og det av mange grunner. Det åpenbare er etatens flere hundre administrativt ansatte som må få tilbake en hverdag uten en konflikt som garantert drypper syre nedover i hierarkiet på Helsfyr. For ikke å snakke om de 15.000 lærerne, og de 90.000 elevene. Legger man til alle foresatte, forstår man det reelle omfanget av saken. Han må også vinne fordi bruken av varsler i denne saken undergraver varslerinstituttet. Det er åpenbart blitt misbrukt av kreftene rundt Søgnen. Varselet mot Johansen selv denne uka, tar vekk enhver tvil om varslenes natur i denne saken. For det tredje må Johansen vinne fordi presedensen ved nederlag vil være direkte farlig for demokratiet.

Uenighet mellom embetsverk og politikere er sunt. Den må dyrkes fram. Det er et mål i seg selv at Norge holder seg med et oppegående embetsverk som våger å diskutere med politikerne. Det er som det skal være i et land der likhetsidealet er intuitivt. Korrektiv fra byrådsavdelinger eller departement er viktig i politikkutformingen. Men det kan ikke være tvil om hvem som bestemmer. De folkevalgte bestemmer. Hvis ikke er det etatsregjereri. Derfor er varsling mot våre folkevalgte, og direkte utfordring av prinsippet om politikkens makt, så ytterst problematisk.

Nå må bunkerne tømmes, skyttergravene rømmes. Og byrådsleder Raymond Johansen må vinne freden. Søgnen er ute. Tilbake sitter en gruppe opprørsdirektører fortsatt i ledelsen av gigantetaten. Tvilen må komme dem til gode, det som har vært, må legges bak dem. En ny skolesjef kan skape en helt ny dynamikk mellom ledergruppa og sittende skolebyråd Thorkildsen. Johansen må være kommunens Mandela.

En annen lekse mange nok også har lært av Søgnen-saken, er den om avtaleverket rundt kommunale direktørstillinger. Sjefer uten åremål? Det skjer nok ikke igjen.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!