En sak som med rette har engasjert mange er frisøren som nekta en kunde sørvis siden hun hadde hijab på seg. Dette mente frisøren er et symbol på totalitære regimer og så seg nødt til å nekte kunden sørvis av den grunn. Tingretten slår fast i dommen mot frisøren at hennes «forklaring om at hennes motvilje mot bruk av hijab er politisk motivert ut fra en redsel for totalitære regimer og ikke handler om religion, er etter rettens mening oppkonstruert».
Ergo handler hijab om religion. Jeg ser at de aller fleste støtter den fornærmede i denne saken. Det er blitt åpenbart for dem at man ikke kan diskriminere andre slik. Når du får et ansikt til en sak slik vi gjorde her, føler vi lettere med den fornærmede og ser krystallklart at det handler om diskriminering.
Men når vi hører eller leser andre sammenligne hijab med SS-uniform, hakekors eller andre ting som er symboler på totalitære regimer, så reagerer vi ikke med samme støtte til de som bærer hijab. Jo, vi gjør det når det gjelder Frp-folkevalgte som Ole Hovengen og Petter Myhre når de skriver slikt grums på Facebook, men det er bare rett etter at en slik sak har fått oppmerksomhet og folk flest forstår at man ikke bør komme med så kunnskapsløse sammenligninger.
Når vi ikke har frisør-saken til å belyse hijab for oss, så handler det om en gruppe, ikke individer. Men at det handler like mye om diskriminering basert på religion, ser vi ikke så lett. Vi engasjerer oss ikke like lett. Når jeg gjør det, føler jeg virkelig jeg står i sterk motvind.
Når fremtredende politikere går sammen og lager et integreringsnotat hos tankesmien Agenda, og i tilsvar til undertegnede og kolleger, slår fast at de ikke behandla hijab som et religiøst plagg (og dermed unntatt foreldres rett til å oppdra sine barn religiøst), er det forsvinnende få som reagerer. Det høres liksom så greit ut at barn skal bestemme selv og må ikke tvinges, mens det i praksis er å skyve barn foran seg i en viktig prinsipiell sak. Prinsippet handler om retten til å oppdra sine barn i religiøst, politisk, agnostisk eller ateistisk forstand. Eller på andre måter. Og så lenge ikke denne retten utøves uforstandig, slik at det dreier seg om (grov) omsorgssvikt, så har staten ingenting å gjøre med å blande seg inn i form av «nasjonale retningslinjer mot bruk av hijab» eller lignende. Liberale prinsipper må ikke ofres på illiberalitetens alter bare når det dreier seg om islam.
Du som forsvarer denne frisørkundens rett til å ikke bli diskriminert på grunnlag av hennes hijab, vil du også forsvare en generell rett til å gå med hijab? Vil du forsvare retten til religionsfrihet som er nedfelt i Norges grunnlov eller la det være ord på papiret når det gjelder muslimer? Når du først er «religionskritisk», vil du behandle alle religioner likt, eller vil du fortsette å gå løs på et par muslimske symboler og tolke dem til å bli «undertrykkende», «kjønnssegregerende» osv. og på den måten skaffe deg sympati i å ville bestemme over andres levemåte? Må frisør-saken gå helt til høyesterett for at du skal forstå at hijab for noen er et religiøst plagg og ikke til å sammenligne med totalitære symboler?