Måkene sliter. Krykkjebestanden er redusert med nesten 80 prosent på 20 år, og i omtrent samme tidsrom er hettemåkene redusert med 76 prosent og fiskemåkene med 15–30 prosent. Matmangel på grunn av overfiske, forstyrrelser i hekkeområdene, bifangst, fremmede arter, klimaendring, forurensning og forsøpling truer sjøfuglene.
Næringssvikt har ført til at lundene på Røst ikke har fått fram unger på ti år, det eneste reirene frembringer er døde unger. Lomvibestanden er redusert med 99 prosent i Norskehavet og med 90 prosent i Barentshavet. Måkene sulter også og har i sin nød forflyttet seg til urbane strøk for å overleve på søppel og avfall. Her blir de møtt med liten forståelse.
Hvert år gjentar mønsteret seg. Så snart måkene starter hekkingen starter også klagingen. Måkenes naturlige atferd og beskyttelse av ungene blir fremstilt som et problem. Og i kjølvannet av klagingen kommer sakene om mishandling og ulovlig dreping.
Nylig ble en rekke måker og ungene deres skutt, sparket og mishandlet til døde i Trondheim. Det samme skjer hvert år, i tillegg til ulovlig fjerning av reir og egg. I stedet for å hjelpe måkene med mat og tilrettelegge for en vellykket hekking, oppfordres det ofte til å ikke mate måkene, og det settes opp hinder og svevende «rovfugler» som skal motvirke hekking.
Det må bli slutt på å hetse og plage måkene. Alle bør ta ansvar for å snu denne forferdelige trenden. Det er ikke måkene som er problemet, men vi mennesker. Det er vi som tømmer havet for fisk og fyller det med søppel og miljøgifter. Det er vi som driver måkene på næringsflukt og utraderer sjøfuglene. I rettferdighetens navn må vi innse vårt ansvar og legge skylden der den hører hjemme – på fiskeindustrien og annen menneskelig påvirkning, og ikke på fuglene.