Kultur

Skyver regningene foran seg

1.245 MILLIARDER: Når man bruker så mye penger – hva er det egentlig pengene brukes på?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I går presenterte finansminister Siv Jensen regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016. Med 1.245 milliarder i potten er det mange enkeltforslag vi kan enes om. Vi har lenge etterlyst tiltak for å bekjempe den økende ledigheten. I går kom regjeringen oss litt i møte. Samtidig er det påfallende at regningene skyves framover i tid, både med tanke på den høye oljepengebruken og den svake satsingen på klima.

Ved hver eneste korsvei har finansminister Siv Jensen skrudd opp oljepengekrana. Hvis vi ser på den faktiske overføringen av oljeinntekter til stats­­budsjettet, har Høyre/Frp-regjeringen på bare tre år brukt like mange oljemilliarder som vår regjering brukte på åtte år. Regjeringen har økt innfasingen av oljepenger, i strid med rådene fra sitt eget ekspertutvalg. Med dette budsjettforslaget øker regjeringen utgiftene, samtidig som de svekker inntektene, noe som øker det fremtidige inndekningsbehovet. Det er ikke bærekraftig på sikt, og det er framtidige generasjoner som ender opp med regningen.

Enkelte situasjoner krever økninger på offentlige budsjetter, og Arbeider­partiet har vist at vi kan ta kraftig i ved behov. I 2009 la vi fram en tiltakspakke på 20 mrd. kroner for å bekjempe arbeidsløshet og for å dempe virkningen av den internasjonale finanskrisen. Slik kom vi oss gjennom krisen med lav ledighet og høy sysselsetting. Dagens situasjon er annerledes og krever en tydeligere målretting av innsatsen. Det vi trenger nå er tiltak som treffer de ledige, og som kan bidra til nye arbeidsplasser og grønn omstilling.

For når man først bruker så mye penger – hva er det egentlig pengene brukes på? Vi får et forskningsbudsjett som er bra, og et samferdselsbudsjett som følger opp nasjonal transportplan. Regjer­ingen markedsfører 4 milliarder av budsjettkronene som en tiltakspakke for økt sysselsetting. Her møter de noen av tiltakene Arbeiderpartiet har etterlyst over tid, blant annet til næring og innovasjon.

Av de fire milliardene utgjør vedlikehold godt over halvparten av pakken. Det er fint å bruke penger på vedlikehold, men i møte med den økende arbeidsledigheten som særlig treffer Sørlandet og Vestlandet er det én ting som de utsatte bedriftene ber om – et bedre og mer fleksibelt permitteringsregelverk. Regjeringen følger ikke opp våre forslag om forbedringer i regelverket. De ligger også langt etter på tiltak som kan skape fremtidens arbeidsplasser. Regjeringen øker klimateknologifondet og styrker miljøteknologiordningen, men her har de spart for mye på kruttet. Igjen ser vi at det er skattekutt som er regjeringens universalløsning på omstilling.

Her er vi ved et veiskille i norsk politikk. Dette budsjettet er tredje gang regjeringen kutter i formuesskatten. Skattekutt til de med mest fra før er igjen en viktig prioritet for Høyre/Frp-regjeringen, mens folk med vanlige inntekter sitter igjen med en 100-lapp i måneden. I sin finanstale sa Siv Jensen at et lavere skattenivå og et skattesystem som fremmer bedre ressursutnyttelse, er det fremste tiltaket for å fremme omstilling, verdiskaping og arb­eids­plasser i nærings­livet. I Arbeider­partiet er vi enige om at et bedre skattesystem er viktig. Vi nedsatte derfor Scheel-utvalget som har levert mye av grunnlaget for en ny skattereform, og vi vil delta konstruktivt for å skape et mer effektivt, rettferdig og bærekraftig skattesystem. Men at et lavere skattenivå skal være vårt fremste svar for omstilling og arbeidsplasser er en feilslutning, en dårlig strategi for Norge.

Historien om hvordan vi i Norge har klart å skape et samfunn med høy verdiskaping, høy sysselsetting, lav ledighet og høy produktivitet handler ikke om at vi har hatt de laveste skattene. Tvert imot, det har handlet om å sikre fellesskapet inntekter slik at vi kan fortsette med en fornuftig deling mellom privat, offentlig og frivillig sektor. Det har handlet om små økonomiske forskjeller, at vi har en god skole for alle, en høyt utdannet befolkning og et helsevesen som ikke avhenger av tykkelsen på lommeboka. Det har handlet om dyktige fagarbeidere og et organisert arbeidsliv, og at vi har sikret nasjonalt eierskap til våre naturressurser. I Siv Jensens logikk skulle det bli flere jobber jo lavere skatten senkes. Slik er det ikke.

I årene som kommer vil vi møte store oppgaver som vil kreve solide bidrag fra fellesskapet. Vi blir flere eldre, flere bor i byene, og klimautfordringene krever at vi ruster opp kollektivinfrastrukturen. I Nasjonalbudsjettet viser regjeringen til et gradvis økende inndekningsbehov fram mot 2060. Da er det galt å svekke fellesskapets inntekter, og på den måten svekke fellesskapets muligheter til å ta tak i disse utfordringene.

Regjeringens pengebruk er lite målrettet, og svekker også mulighetene til å styrke kommune- og sykehusøkonomien. Sykehusene må finne seg i at regjeringen ligger mer enn 1 mrd. etter sine sykehusløfter, og nyvalgte kommunestyrerepresentanter får oppgaven med å prioritere mellom velferdsoppgaver som skole, barnehage og eldreomsorg.

At nye tiltak for å kutte i klimagassutslippene heller ikke prioriteres er også alvorlig, og det rett før klimatoppmøtet i Paris som skal få utslippene ned. Dette er en regning som bare blir dyrere og dyrere dersom vi venter for lenge med å ta tak i utfordringene.

Mer fra: Kultur