ANNONSE
FOTO: SARA JOHANNESSEN/NTB SCANPIX

FOTO: SARA JOHANNESSEN/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

28-04-2017

Skyld på mora di!

Går det galt med barnet ditt senere i livet, er det visstnok fordi du lot det begynne i barnehagen for tidlig.

I mars hadde jeg barnehagetilvenning for min 18 måneder gamle datter. Dag tre i tilvenningen, mens jeg bekymret satt og ventet på at hennes timer alene i barnehagen skulle være over, ble jeg kontaktet av en journalist i Vårt Land som skulle lage en sak om likestillingsnestor Torhild Skard og overlege-ammeguru Gro Nylander sin nye bekymring. Deres bekymring er nå at barnehagepolitikken har gått for langt. De mener at mor må være lenger hjemme med småbarn. «Jeg har aldri ment at barn under tre år skal tilbringe hele dager i en stor barnehage», sa Skard til avisen. Den tidligere lederen for Norsk Kvinnesaksforening og stortingsrepresentanten for SV får støtte av Nylander, som mener at likestillingspendelen har svingt for langt på enkelte områder.

Jeg må ærlig innrømme at jeg skvatt litt av utsagnene, mens jeg satt der småsvett og bekymra for om min datter vil klare seg i barnehagen, tynget den intervjuet litt. For er det noe de fleste foreldre, spesielt mødre, kjenner på så er det hvorvidt ungen er klar eller ei for barnehagen. Man drar permisjonen så langt det lar seg gjøre, noen tar ulønnet fri, skviser det som er å skvise ut av familieøkonomien slik at man kan være litt lenger hjemme med ungen for å gjøre den klar til barnehage. Og når dagen kommer, lurer man på hvordan det skal gå: «Er det for tidlig? Er ungen moden for barnehagelivet?»

Denne debatten om barnehager og små poder dukker jevnlig opp. Og stort sett snakker man bare om mors rolle. Mor må være lenger hjemme med ungen, sier man, helst så lenge så mulig. Eller for å sitere Skard: «Forskningen viser at mor er den viktigste omsorgspersonen for barnet det første leveåret. Så blir far en sentral del av barnets liv. Ikke før i tredje leveår er barnet psykologisk rustet til å takle en større sosial krets, som en stor barnehage». Hun viser også til nevropsykolog Allan Schore som advarer at dersom barn ikke får den rette omsorgen i tidlig alder, kan det slå ut i voldelig atferd, depresjon og sykdom senere.

Med andre ord, damer: Legg ned arbeidet, dra hjem, finn fram et bæresjal og ha ungen oppå deg hele tida til den blir tre år, ellers vil alt som senere kan gå galt, være din skyld. Hvem skal sørge for penger til husleie og mat på bordet? Vel, ifølge Skard og Nylander så er det arbeidslivet som kan hjelpe til med dette, ved å være mer fleksibelt. Mors arbeid altså.

Og slik lager man familiepolitikk – ut fra middelklassens ønsker og verdensbilde. For hva med alle de mødrene som ikke har en «fleksibel jobb»? Alle som jobber lange dager, alenemødre som må tilbake i jobb med en gang permisjonen er ferdig og barnet fortsatt ikke har rundet året? Hva med de barna? Får de dårligere tilknytning? Blir de virkelig skadet for livet? Man lager en norm som bare middelklassen og de med god råd kan følge. Den ideelle omsorgen er altså at mor må være hjemme til ungen er nærmest tre. Men kvinner flest har faktisk ikke et reelt valg. Mor må tilbake på jobb av nødvendighet. Ikke for å realisere oss selv, men for å betale regningene.

Hvem har råd til å være hjemme til ungen er nesten tre? Hva med lønn og pensjonspoeng? Plutselig var det ikke så farlig med det? Hvordan tenker man å kompensere mor for de tre årene hun skal være hjemme? Hvis man ikke har økonomisk frihet til å være hjemme lenge, burde man da la være å få barn? Eller mener de at alle burde skaffe seg bedre betalt jobb før man får barn? Hvem skal da gjøre de jobbene som er dårlig betalt? Og hva med mors tilknytning til arbeidslivet når hun skal være borte i så mange år? Spørsmålene er så mange. Man skulle tro at tidligere SV-politiker Skard har levd litt for lenge blant herrefolket og glemt hvordan vanlige folk har det.

Jeg får lyst til å skrike: Hold kjeft om denne evige mammakritikken, som det er så lett å drive med. Det er lett å skylde på «ho mor» når ting går galt. Det er vanskeligere å drive systemkritikk. Kanskje Skard skulle ha hentet fram gamle kunster på det. For hør her: Barn er forskjellige, noen er klare for barnehagen tidlig, andre ikke med én gang de runder året. Så hvorfor ikke snakke om systemet? Min bekymring når jeg leverer barna mine i barnehagen går ikke ut på at de ikke nødvendigvis er modne nok til å begynne i barnehagen, men kvaliteten på barnehagene, størrelsen og bemanningen. I Oslo kommune har man f.eks. lagt ned små barnehager og bygger store i stedet. Det er ofte for få folk på jobb og de flinke folka som jobber i barnehagene blir utslitte. Mye vikarbruk er også vanlig i en del barnehager.

Vi vet blant annet at barnehagetilbudene til de minste barna ikke er så bra som forskerne hadde håpet på, og at vi ligger på middels nivå sammenlignet med andre land. En stor barnehagestudie laget av forsker Elisabeth Bjørnestad og førsteamanuensis Ellen Os ved HiOA (2015) viser at det er for dårlig språkutvikling, for dårlig hygiene og for få leker. Rapporten viser at det er stort forbedringspotensial i norske barnehager.

Nå som full barnehagedekning er oppnådd de fleste steder, burde man kanskje kjempe for kvaliteten på barnehagene? Slik at det kommer alle barn til gode. Jeg savner gode fellesskapsløsninger for småbarnsforeldre, uavhengig av økonomi. Vi trenger en bedre familiepolitikk, men den må være tuftet på klasse og kjønnsperspektiv. Vi må slutte denne romantiseringen av at mor skal og bør være hjemme til nærmest førskolealder. Folk må gjerne ønske dette, romantisere den gamle husmorrollen, drømme om å sitte på gulvet og pludre og koke sunn, økologisk grøt dagen lang, men vi kan ikke lage familiepolitikk basert på en drøm.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!