Det regner nesten 20 prosent mer i Norge nå enn det gjorde i begynnelsen av forrige århundre. Global oppvarming betyr at det vil regne mer der det er vått fra før. Økt nedbør vil ikke spre seg jevnt over landet vårt. Det vil regne mer på Vestlandet enn på Sør- og Østlandet. Regnet vil oftere komme som intense skybrudd og gjøre mye større skade på veier, jernbane og i kjellere enn det regnet som sildrer ned over lengre tid. Selv om vi raskt stopper alle klimautslipp, vil ekstremvær forsterkes pga utslipp som allerede har skjedd. Men vi kan stoppe dramatisk økning i ekstremvær hvis vi får til omfattende kutt i klimautslipp og på sikt faser fossil energi helt ut.
Før sommeren ratifiserte Stortinget Parisavtalen på vegne av Norge. Klimaavtalen har som mål å begrense global oppvarming til godt under 2 grader og helst ned mot 1,5 grader. Det er et svært ambisiøst mål. Det krever at klimautslipp stoppes totalt innen ca. 6 år, eller forutsetter at klimagasser vil kunne fjernes fra atmosfæren i stort omfang. I dag finnes det ingen realistiske planer eller økonomiske virkemidler for omfattende fangst og lagring av CO2. Det er i dette landskapet Norge og EU skal utforme sin klima- og energipolitikk. Kan man både tro på, og arbeide for, å holde global oppvarming godt under 2 grader – samtidig som man viderefører en olje- og gasspolitikk som støtter opp om nye investeringer i Nordsjøen og Barentshavet?
I klimapolitikken tror Norge på at vi kan nå to-gradersmålet, ja til og med komme under det. Hvis vi lykkes i klimapolitikken kan kostbare olje- og gassinvesteringer som gjøres i dag bli ulønnsomme om 50 år. Da vil olje og gass ha liten verdi. I olje- og gasspolitikken tror man imidlertid på at prisene vil øke framover, at våre fossile ressurser vil bli mer verdifulle og Barentshavet åpnes for nye konsesjoner. I oljepolitikken tror man ikke på to-gradersmålet, men er på full fart og med åpne øyne mot 4 graders global oppvarming mot slutten av dette århundre.
Det er på tide at Norge får en olje- og gasspolitikk som henger sammen med klimapolitikken. Hva skal vi da gjøre?
Å stenge dagens olje- og gassfelt er verken økonomisk fornuftig eller effektivt for å få økt oppslutning om en ansvarlig klimapolitikk. Det vil være et visst behov for olje og gass fram til det grønne skiftet er gjennomført. Det kan dekkes av at vi høster av de investeringene som allerede er gjort, i kombinasjon med innsats for karbonfangst og lagring. Det rettferdiggjør ikke nye utbygginger.
Staten har tatt en stor del av kostnadene ved utvikling av nye felt mot at vi har fått store deler av inntektene på et seinere tidspunkt og når feltene er i drift. Det har tjent utviklingen av sokkelen godt. Nå bør oljeskatteregimet endres slik at selskapene selv må bære usikkerheten ved de langsiktige olje- og gassprisene når beslutningen om nye investeringer skal tas. Det er ingen rimelighet i å videreføre et skattesystem der vi som nasjon oppmuntrer investeringer som bare er lønnsomme hvis klimapolitikken feiler og målene ikke nås. Regjeringen har allerede åpnet for nye konsesjoner i Barenshavet. Det burde de ikke ha gjort, men de trekker dem neppe tilbake. Hvis oljeskatten legges om slik at selskapene må ta hele den langsiktige risikoen ved utbygging, må de også ta hele ansvaret for hvordan klimamålene fra Paris vil påvirke lønnsomheten. Da vil ikke norsk oljepolitikk forstyrre markedet og sannsynligheten for nye og svært kostbare olje- og gassinvesteringer reduseres.
De mest framoverlente og opplyste oljeselskapene unngår de mest kontroversielle utbyggingsprosjektene, øker investeringene i fornybar kraft og arbeider internasjonalt for en høy pris på karbonutslipp. Det gjør de lurt i. Slike økonomiske virkemidler vil vri fossilt energiforbruk fra kull til gass og gjøre klimavennlig energi mer lønnsomt. Men det vil ta lang tid før slike virkemidler får særlig effekt. Nå har Siv Jensen og Trine Skei Grande vært på studietur til British Columbia for å få inspirasjon til et grønt skatteskrifte. De må ta hardt i hvis det faktisk skal redusere klimautslippene. Men de kan starte med det progressive utgangspunktet Norge allerede har. Vi innførte CO2-avgift allerede i 1991 og den kan trappes videre opp.
Kronargumentet fra norsk olje- og gassvirksomhet er at økt gassutvinning skal eksporteres til Europa og erstatte kullkraftverk som stabiliseringskraft for sol- og vindkraft. Men nye olje- og gassinstallasjoner kan vare i minst 50 år og målet for klimapolitikken et at vi skal nå nullutslippssamfunnet lenge før det. Vi er så heldige i Norge at vi også har store vannkraftressurser. Våre reservoarer er batterier i nasjonal og europeisk sammenheng. Det er overføring av mer strøm til Europa som vil være den mest miljøvennlige måten å tilby stabiliseringskraft på. Det gjør at strømmen blir dyrere i Norge, men vil også føre til at vi sparer mer og sløser mindre med den verdifulle og reine elektrisiteten vi har.
Nye studier fra CICERO viser at alle sektorer globalt sett tjener på det grønne skiftet – med unntak av kull, olje og gass. Norge arbeider aktivt for det grønne skiftet og næringspolitikken vår framover må konsentrere seg om de som bli de nye vinnerne når klimapolitikken lykkes. Vi kan ikke satse på at den ikke lykkes.
Regnet høljer ned og ingen vet hvor ekstremt været vil bli dersom vi ikke unngår 4 graders global oppvarming ved århundreskiftet. Skadene bare fra forrige helg beløper seg til rundt 300 mill. kroner. Å fortsette som før er et svært kostbart eksperiment.