De siste to årene har redaktør Ellen Reiss og jeg arbeidet med en bok om forebygging av radikalisering og utenforskap. Nå som boken er ferdig, og jeg ser tilbake på samtalene vi har hatt med personer som jobber i politiet og førstelinjetjenestene, så sitter vi igjen med et klart inntrykk: det er et skrikende behov for å snakke om en positiv maskulinitet og å løfte frem gode, mannlige rollemodeller. Det er unge menn som utgjør et markant flertall av de som trekkes mot både jihadistiske og høyreekstreme miljøer. De blir tatt under vingene til sterke lederskikkelser, de blir stilt krav til og det er tydelige regler for hva som er rett og galt. De får en posisjon, de får tilhørighet, vennskap og respekt. Og de får lov til å dyrke en maskulinitet de føler stolthet over. De tar på seg en «uniform», og blir en del av et hierarki, som gir en følelse av orden i en kaotisk verden.
Samtidig som arbeidet med boken skred frem, ble den canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson en superstjerne. Peterson snakker om mange av de samme tingene som gjør unge menn sårbare for ytterliggående politisk ideologi, og har noen enkle men effektive oppskrifter på løsninger. Petersons analyser av samtiden deler noen trekk med ytterliggående grupper: vi lever i en feminisert tid, mannsrollen er demonisert, kvinner trenger sterke menn, ja, verden trenger sterke menn. De vektlegger biologiske kjønnsforskjeller og menneskets, ifølge han, naturlige hang til hierarki og dominans.
Som en religiøs predikant advarer han mot livets kortvarige og overfladiske fristelser, som rus og videospill. Han oppfordrer unge menn til å ta seg sammen, være renslige, få orden på seg selv og livet sitt, og slik bli attraktive på ekteskapsmarkedet. Det er mye i hans budskap man kan være skeptisk til, og noe som er rent ut provoserende Men han advarer sterkt mot å dyrke offerroller, og det er viktig for ikke å grave seg ned i et selvvalgt utenforskap. Det grunnleggende hos Peterson er det psykologiske prinsippet om at mennesket søker orden. Man må finne en dypere mening i tilværelsen, og det er man først og fremst ansvarlig for å gjøre selv. Peterson har åpenbart beveget seg inn på en rekke temaer som har vekket kontroverser, og har blant annet anbefalt oppdragervold når ikke andre metoder når frem, som er sterkt kritikkverdig.
Selv om det er mye å være kritisk til hos Peterson, så appellerer han til et behov hos mange menn, og det behovet er det grunn til å ta alvorlig og se nærmere på. Det mange vil kalle selvfølgeligheter, er nemlig ikke så selvfølgelig i dagens vestlige ungdomskultur. Normløshet og grensesprengende oppførsel preger mer enn noensinne ungdomsårene. Er man sosioøkonomisk utsatt, er veien enda kortere til et destruktivt livsløp. Den tradisjonelle mannsrollen er blitt utfordret og mange vil si gått i oppløsning,- det gjør det nødvendig å dyrke frem nye, positive maskuliniteter. Mannlige rollemodeller som kan være trygge og tydelige veiledere for yngre menn, men som ikke devaluerer mannen. Som kan styrke tilhørighetsfølelsen til samfunnet og sosial forankring i en turbulent ungdomstid, slik at grunnlaget for voksenlivet blir best mulig. Vi trenger flere menn som lærere, sosialrådgivere, «helsebrødre» og barnehagepedagoger. Å vise i praksis at menn spiller en likeverdig rolle i oppdragelse og opplæring av barn og unge.
En svensk rollemodell
I den svenske avisen Expressen kunne vi nylig lese om rektor Hamid Zafar, som høsten 2015 tiltrådte som rektor på en av Gøteborgs verste problemskoler. Elever slåss i gangene, hærverk og forsentkomminger var normen. Lærerne hadde mistet fullstendig kontroll. Det var med andre ord kaotiske tilstander som møtte Zafar da han tok over ledelsen av skolen.
Zafar iverksatte, sammen med sine rektorkollegaer, en redningsstrategi for skolen. Ukonvensjonelle metoder i skandinavisk kontekst ble tatt i bruk for å oppnå målet: ro, orden og læring. Disiplin og håndhilsing på lærere, innelåste mobiler, advarsler og bøter ved ordensbrudd og ødeleggelser. Zafar snakker engasjert om hvor viktig forventninger er, å stille krav og ha tydelige rammer. Regelbrudd får konsekvenser. Det skaper trygghet og forutsigbarhet. Zafar beskriver seg selv som konsekvent antirasist på sin Twitter-profil. Han advarer mot storsamfunnets unnfallenhet overfor innvandrergrupper som sliter. En unnfallenhet som særlig rammer unge menn, som møtes med lave forventninger som fort blir en selvforsterkende mekanisme, en ond sirkel. Hvis ikke samfunnet har tro på en, er det nesten umulig å ha tro på seg selv. Lederskikkelser som rekrutterer til ekstremisme og kriminelle gjenger fisker i bassenget av fremmedgjorte og mistilpassede menn.
Nå trenger vi at flere enn kontroversielle skikkelser som Peterson, som kan snakke om, til og med unge menn, kommer på banen. Flere bør sette empowerment av unge menn på agendaen. Det er nok av statistikk som viser at det trengs. Til tross for at det er menn som fortsatt bekler de fleste maktposisjonene rundt i samfunnet, er det også en stadig større gruppe menn som er marginaliserte og lever i utenforskap. Petersons enorme popularitet viser at han har truffet en nerve i samtiden som er svært reell og som vi ikke bør overlate til alternative ytterliggående krefter å tilby løsninger på.