Debatt

Skolestart uten sikkerhetsnett

Flere av seksåringene har bagasje i skolesekken som ingen barn skal bære.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I disse dager er det igjen skolestart for barna våre. For mange, både foreldre og barn, er dette en tid preget av gode forventninger og sommerfugler i magen. For andre er denne tiden derimot preget av frykt, angst og vonde følelser.

I en ny undersøkelse gjennomført blant SMISOs brukere ser vi at 62 prosent av senterets brukere oppgir at overgrepene mot dem startet før skolealder. For halvparten av våre brukere varte overgrepene i fem år eller mer. 80 prosent av våre brukere sier at overgrepene ikke ble avdekket mens de foregikk. Dette er nedslående og alvorlige tall. Dette betyr at mange av seksåringene som begynner på skolen, har med seg bagasje i skolesekken som ingen barn skal bære. Dessverre er det grunn til å tro at mange utsatte barn fremdeles blir stående alene når de begynner på skolen.

Det er flere grunner til at barn utsatt for vold og overgrep ikke blir sett og fanget opp av voksne rundt dem og av hjelpeapparatet ellers. I en kronikk på NRK 16. august kunne vi lese om en kvinne som fortalte historien sin om vold i barndommen. Hun ble aldri sett av de voksne som var i posisjon til å hjelpe henne. For ofte ser vi voksne etter feil tegn på vold og overgrep, hvis vi i det hele tatt ser etter. Vi ser ofte etter risikofaktorer – hvordan ser familien til barnet ut, hvor kommer de fra, hvilken utdanning og inntekt har foreldrene – i stedet for å se etter konkrete tegn på vold og overgrep – hvordan oppfører barnet seg, er det stille, avvikende, utagerende, grenseløst.

Det første steget for å oppdage vold eller overgrep mot barn er å møte barnet som et eget individ. Vi må jobbe for å se barnet, se etter hvordan barnet oppfører seg, stille spørsmål og lytte til hva barnet sier. Dette krever kunnskap og erfaring. Ansatte i skolevesenet, helsevesenet, barnevernet, andre som jobber med barn og unge og ikke minst foreldre, trenger å få kunnskap om hva seksuelle overgrep er og hvordan man kan oppdage det. Alle som studerer for å arbeide med barn må få innføring i denne problematikken tidlig under utdanningene sine, og videre gis muligheten til å bygge på denne kunnskapen når de er kommet i jobb. På SMISO blir vi stadig kontaktet av årvåkne, men fortvilte lærere og lærerassistenter, sosialarbeidere og helsesøstre, som har møtt barn de mistenker blir utsatt for vold eller overgrep. «Hva skal vi gjøre» spør de oss. «Hvordan kan vi møte disse barna på en god og trygg måte?»

Barna våre, de mest sårbare og verdifulle i samfunnet vårt, burde møte et nettverk av årvåkne, kunnskapsrike lærere, sosialarbeidere og helsesøstre når de begynner på skolen.

Samtidig trenger vi nok lærere, nok barnehagepedagoger og nok helsesøstre. Der har vi en lang vei å gå. Nylig kunne vi lese at Oslo kommune mangler 400 barnehagepedagoger, og Utdanningsdirektoratet varsler at det i år mangler opp mot 1200 lærere for å oppfylle den nye lærerreformen. Samtidig leser vi i at én av tre helsesøstre må avvise elever som tar kontakt grunnet mangel på tid, dette kommer på toppen av den allerede store mangelen på helsesøstre landet over. Det er alvorlig at barn som søker hjelp ender opp med å bli sendt i retur uten å få hjelpen det trenger.

For forebyggende arbeid må starte tidlig. Barn og unge trenger å vite hva seksuelle overgrep er, og hvordan de kan kommunisere om dette med oss voksne. Barna trenger kunnskap om hva som er gode berøringer og hva som er dårlige berøringer; det er kunnskap om egne og andres grenser, og respekt for disse grensene; og det er relasjonsbygging til trygge voksne og andre barn. De voksne trenger kunnskap som gjør dem i stand til å møte disse barna på en god måte, og de trenger tid i arbeidsdagen til å skaffe seg denne kunnskapen og videre kombinere dette med egne erfaringer i sine yrker. Trygge voksne med riktig kunnskap om hva seksuelle overgrep er og hvordan man kan oppdage det, kunne vært en livsendrende faktor for mange av våre brukere ved SMISO Oslo. Norge har i dag 22 sentre mot incest og seksuelle overgrep – minst ett i hvert fylke. Disse kan kontaktes hvis en selv eller noen man kjenner har blitt utsatt for et overgrep eller hvis man ønsker kunnskap om temaet.

Realiteten er at hvis utsatte barn og unge ikke blir fanget opp og gitt tilstrekkelig hjelp tidlig, risikerer de å bære hemmeligheten om overgrep alene i mange år. Ifølge en undersøkelse gjennomført ved Universitetet i Bergen ser man at det i gjennomsnitt tar 17,5 år for utsatte å fortelle om overgrepene. Dette har enorme konsekvenser for den utsattes liv. Barn utsatt for vold og seksuelle overgrep kan utvikle senskader som konsentrasjonsvansker, angst, depresjoner, selvmordstanker, selvskading, PTSD og spiseforstyrrelser.

Barnevoldsutvalgets rapport fra 2017, «Svik og svikt», anslår at vold, overgrep og annen omsorgssvikt i barndommen koster samfunnet minst 33 milliarder kroner årlig i produksjonstap. Dette tallet kan potensielt være så høyt som 75 milliarder kroner. Faktiske kostnader fra det offentlige for behandling av utsatte og forebygging av vold og overgrep kommer i tillegg på åtte milliarder kroner. Regjeringens samlede bevilgninger, derimot, lå totalt på en halv milliard for 2017. Kostnadene for samfunnet fra vold og seksuelle overgrep mot barn overstiger altså betraktelig det vi som samfunn investerer i forebygging og behandling.

Vi som samfunn må derfor gjøre klare prioriteringer. Kunnskap om vold og seksuelle overgrep mot barn er nødt til å være tilgjengelig for alle ansatte i skolevesenet, helsesystemet og andre som arbeider med barn og unge. Disse fagpersonene må få tid og mulighet til å faktisk arbeide med barna; vi må gi dem tid til å se dem, snakke med dem og lytte til hva de har å si. Vi må fokusere på å bygge tillit til barna våre og vise at vi tar dem på alvor. Klarer vi dette, er vi på god vei til å gi alle barn en bedre start i livet.

Mer fra: Debatt