Kultur

Skolen trenger radikale endringer

Vi har i dag et system som effektivt er lagt til rette for at skolen skal reprodusere seg selv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen lanserte nylig pilotprosjektet «Lærerspesialister», hvor erfarne lærere skal få økt lønn blant annet for å lære opp mindre erfarne lærere. Dette føyer seg inn i rekken av tiltak hvor man ignorerer det akutte behovet for innovasjon og større mangfold i skolen. Tyve prosent av elevene lærer ikke det de trenger for å fungere innenfor arbeidslivet, og en tredjedel av elevene dropper ut av videregående skole. Over en tredjedel av nyutdannede lærere slutter i skolen innen få år etter avsluttet utdannelse. Skolen vil trenge et femsifret antall nye lærere innen få år. Nesten 40.000 personer med lærerutdanning velger å jobbe i andre yrker. Disse tallene tilsier at man må gjøre radikale endringer i skoleutviklingen. Jeg forlot skolesystemet som russ i 1992 og vendte tilbake som lærer i 2007. I løpet av disse femten årene gikk samfunnet gjennom en teknologisk revolusjon. Vi fikk internett, mobiltelefon, Wikipedia, Daria og sosiale medier. Disse endringene har forandret samfunnet og synet på hva kunnskap, kommunikasjon, læring og samarbeid er. Da jeg vendte tilbake, var det slående hvor lite som hadde endret seg. Elevene hadde riktig nok fått tilgang til PC, og lærerne brukte PowerPoint. Når det kom til synet på kunnskap, pedagogikk og arbeidsformer, var hovedinntrykket at det meste lignet på den skolen jeg gikk på på 80-tallet. Hvordan kunne skolen overleve når samfunnet rundt hadde endret seg så mye?

Ett av svarene er at skolesystemet i stor grad består av mennesker som har tilbrakt det meste av sitt liv innenfor systemet. De har gått fra egen skolegang til lærerutdanning, og så tilbake til skolen. Like hoder tenker likt. Innovasjon forutsetter friksjon, det forutsetter at mennesker som tenker ulikt og har ulik bakgrunn, bryner ideene sine mot hverandre. Vi har i dag et system som effektivt er lagt til rette for at skolen skal reprodusere seg selv. For å bli lærer kan du enten gå rett fra egen videregående utdanning og inn i en lærerutdanning, ledet av mennesker som selv er produkter av systemet, før du går ut i lærerjobb. Har man tatt en annen utdannelse, eller jobbet i andre bransjer, kan man kvalifisere deg for læreryrket via «Praktisk-pedagogisk utdanning». Denne veien inn til læreryrket er imidlertid for de få. Her er døren lav og porten trang. Du må ha helt spesifikke universitetsfag for å komme inn, og inntakskravene bygger i stor grad på faggrenser fra 1800-tallet. Master i arkeologi er ikke bra nok for å komme inn på historiedidaktikk, litteraturvitenskap gir deg ikke adgang til norskdidaktikk, og ikke tro at en utdannet ingeniør som får lyst til å bidra i skoleverket, uten videre slipper til som mattelærer. Disse inntakskravene bidrar a) til å hindre mange motiverte og høyt utdannede mennesker fra å prøve seg i læreryrket og b) til å motvirke innovasjon rundt om på skolene, fordi menneskene som jobber sammen, har for lik bakgrunn. Hvilket team vil lage det mest spennende undervisningsopplegget? Tre lærere som alle har hovedfag i historie eller et team bestående av én arkeolog, en ingeniør og en historiker?

Dersom man åpner dørene inn til læreryrket for mennesker med et større mangfold av utdannelser, vil man altså kunne styrke innovative prosesser i utviklingen av en framtidsrettet pedagogikk. Man vil i tillegg få viktige bidrag i arbeidet med å skape framtidas skoler som dynamiske, lærende organisasjoner. Nyansatte lærere med bakgrunn fra oljeindustri, handelsnæring eller organisasjonsliv kan bringe med seg kompetanse om organisering, møtekultur og samarbeidsformer som er annerledes enn dem man er vant til i skolen. Når det kommer til videreutdanningen, er det oppsiktsvekkende hvor lite det snakkes om innholdet i den og hvor mye om det snakkes om de ytre rammene. Spesielt blir dette påtakelig når mange av de tiltakene som settes inn for å utvikle skolen, har liten eller ingen effekt, som for eksempel den store «Ny Giv»-satsingen.

Man kan se lærere som vår tids universalgenier: De skal ha muntlig formidlingsevne som en standupkomiker. Empati og lytteevner som en psykolog. Skrive rapporter som en offentlig saksbehandler. Lede en stor elevgruppe og kontakten med deres foreldre og aktører i barnevern, PPT og så videre, i en skala som vil gjøre mang en mellomleder i en bedrift andpusten. Den kompetansen disse arbeidsoppgavene krever, kan man si to ting om: For det første at den overhodet ikke vektlegges i lærer­utdanningen. For det andre at den finnes i rikt monn, av spesialister, andre steder i samfunnet. Når lærerne skal sendes på videreutdanning, må de få opplæring i det de trenger å lære, av spesialister på området: Hva med å lære stemmebruk og kroppsspråk av en skuespiller fra Nationaltheatret? Lære rapportskriving og logistikk av noen som kan offentlig saksbehandling. Hva med å få opplæring av psykologer i hvordan man kan gjenkjenne tegn på omsorgssvikt hos et barn? Mangfold og innovasjon i lærerutdanning og videreutdanning handler om å slippe til de menneskene som er spesialister på delkompetansen læreren trenger å ha og ikke tvinge lærerne til å delta på kurs ledet av mennesker som tenker omtrent likt som dem selv. Vi vet lite om hvilke bransjer og yrker som vil finnes i det arbeidslivet våre elever skal jobbe i om førti-femti år. Ønsker vi å ha en sterk fellesskole, som har en viktig samfunnsfunksjon, må vi åpne vinduene og lufte ut mye av det som henger igjen fra tradisjonen og åpne dørene for å slippe inn et mye større mangfold. Vi kan gjøre skolen til en attraktiv arbeidsplass for de 40.000 personene som har lærerutdannelse, men jobber i andre yrker. Får man lokket dem tilbake, vil man bidra til å dekke behovet for nye lærere og få friskt påfyll av ideer og impulser fra andre deler av arbeidslivet.

Mer fra: Kultur