Debatt

Skole og politi jobber for dårlig mot rasisme

Vi må ta tak i rasismen som rammer barn og unge nå. Hvis ikke svikter vi den oppvoksende generasjonen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet i samarbeid med Maria Wasvik, rådgiver i Antirasistisk senter

Antirasistisk Senter har i høst lansert en rapport som viser at mange barn og ungdom opplever rasisme og etnisk diskriminering som en del av oppveksten. Hvis vi ikke tar fatt i problemet nå, vil barn og ungdom ti år fra nå fortelle akkurat de samme historiene. Det kan vi ikke leve med.

Vi gjorde dybdeintervjuer med 25 ungdommer med et bredt spekter av bakgrunner, og samlet inn skjemaer fra 500 respondenter. Noen få samfunnsarenaer skilte seg negativt ut, nemlig skolen, møter med politi, offentlige steder som kollektive transportmidler, og offentlig debatt.

Det er på et vis naturlig at det er i skolen flest har fortalt at de har opplevd rasisme og etnisk diskriminering, primært fra medelever. Her tilbringer barn og unge svært mye av sin tid. Samtidig er dette en sektor hvor man virkelig bør kunne forvente noe bedre. Skolen handler ikke bare om å gi elevene kunnskaper, men også gode holdninger. Derfor er det overraskende og skuffende at så mange av dem vi har snakket med, har fortalt at skolene har sviktet i oppfølgingen av rasisme.

Vi vet at mange skoler og lærere gjør en god jobb, men det var ikke de gode historiene som kom da vi snakket med ungdommene. I en travel skolehverdag med strenge læringsmål, blir det ofte ikke prioritert å ta fatt i rasisme. Mange lærere står på egen hånd når rasisme skjer, og må selv finne ut av hvordan de skal håndtere det. Noen får det til, og blir den avgjørende forskjellen i et ungt menneskers liv. Andre ignorerer det. Andre igjen prøver, men bommer i tilnærmingen. Konsekvensene er en ødelagt skolehverdag for mange elever.

En av historiene omhandlet en ung jente med afrikansk bakgrunn som ble utsatt for omfattende rasistisk sjikane fra medelever. Hun fikk eksempelvis spørsmål om hun blødde svart blod når hun hadde mensen, og andre barn ville ikke spise maten hun hadde lagd på heimkunnskapen fordi hun hadde tatt på den. Læreren behandlet det som en hvilken som helst konflikt mellom elever, og tok det opp i plenum uten engang å spørre henne først om det var slik hun ville det skulle håndteres. Der satt hun, i likebyrdig "konflikt" med de kule guttene i klassen, og hele klassen som publikum. Resultatet var ikke at rasismen sluttet, men at hun ikke torde å ta opp problemet igjen.

Skolen er som institusjon fylt av fagarbeidere som skulle ha de beste forutsetninger for å klare dette bedre. Det vi trenger er først og fremst nasjonal ledelse. Vi trenger at rasisme og etnisk diskriminering er en del av lærerutdanningen, og vi trenger enkle, felles metoder for hvordan skolen skal forebygge og håndtere rasisme.

Det er også nedslående å se hvor mange ungdommer med minoritetsbakgrunn som opplever politiet som en utøver av rasisme, spesielt unge gutter. Mange i politiet jobber for å redusere bruken av etnisk profilering, men det er dessverre vanskelig å se at politiet står samlet bak denne innsatsen. Tvert om er det fortsatt helt vanlig at ungdom sjekkes på grunn av hvordan de ser ut. Mange opplever det som både ydmykende og provoserende, spesielt når det skjer gang på gang.

Som en av dem vi snakket med fortalte, skjedde det gjerne på morgenen, når han var på vei til skolen. Som en annen fortalte hadde han heldigvis navn og nummer til en politimann han kjente, og som kunne gå god for ham når han ble stanset av andre i politiet.

Det er på høy tid at politiet lærer seg å gjøre jobben på andre måter. Det finnes ett enkelt tiltak som trolig ville ha stor effekt: Alle som stanses i en "tilfeldig" kontroll, bør få en kvittering. Så enkelt som det. Eller la oss begynne her: Alle mindreårige som stanses, bør få med seg melding hjem til foreldrene om at de ble stanset. Så kan foreldrene ringe politiet og spørre hvorfor i all verden de pekte seg ut barna deres for kontroll, enda en gang.

Det er også et nedslående faktum at mange har negative opplevelser fra simpelthen å bevege seg utendørs, på gata eller på kollektiv trafikk. Transportselskaper har gjerne kampanjer som skal lære oss gode holdninger: Vi skal la andre gå av, før vi selv går på. Det trengs holdningskampanjer for dette også: Hvis en svart ungdom tilbyr deg plassen fordi det ser ut som om du trenger å sitte, bør du ikke svare at du ikke vil ha setet til noen som er svart. Vi vil oppfordre transportselskapene til å gjøre det klart at offentlige transportmidler skal være rasismefrie soner.

Som et siste punkt er det på det rene at mange som vokser opp i Norge, opplever offentlig debatt som en påkjenning. Spesielt ungdom med muslimsk bakgrunn opplever at de vokser opp som del av en problemkategori. Det er vanskelig med konkrete tiltak her. Alt vi kan gjøre er å forsøke å minne politikere og andre samfunnsaktører på at den offentlige debatten i seg selv – hvordan den føres, omfanget av generaliseringer og stereotypier man tar i bruk – bidrar til å forme landet vi lever i, og oppveksten til mange av de unge som hører hjemme her.

Og før noen forsøker å vranglese oss: Nei, Norge er ikke et rasistisk land. Og ja, det finnes land som er verre. Men rasisme finnes, her også. Det som virkelig vil si noe om Norge anno 2017, er ikke rasismen som vi vet rammer barn og unge, men om vi andre vil prioritere å gjøre noe med den.

Mer fra: Debatt