Skogens ro

Eiendomsutvikler Christian Ringnes, nåværende eier av Ekebergrestauranten, fikk i mai i år gjennomslag i byrådet i Oslo for å bygsle 255 mål i Ekebergskogen for å omskape dem til skulpturpark med diverse installasjoner. Et fredelig skogsområde med et rikt dyre- og planteliv, kan snart bli et eneste stort anleggsområde. Reklamen går ut på at Oslo skal bli en attraksjon rikere, og at natur, fornminner og moderne skulpturer skal utgjøre en helhet. Kulturetaten i Oslo kommune er formell forslagsstiller. Det skinner imidlertid igjennom i den aktuelle reguleringsplanen at det er lite handlingsrom for tiltakene, og at betydelige naturverdier vil bli tilsidesatt, tross forsikringer om det motsatte. I pressemeldingen fra byrådet, datert 19. mai hevdes det at Ekebergåsens grønne profil nå vil bli sikret for framtida. Det er en tilsnikelse, for hvis ikke framsynte politikere sist på 1800-tallet hadde vernet Ekebergåsen mot utbygging, ville vi ikke hatt noen grønn Ekebergås i dag.

Planområdet for skulpturparken tilsvarer noe under halvparten av konsul Lorenz Meyers tidligere eiendommer i Aker. Ved sin død i 1888 eide han 779 mål i Ekebergåsen, i skrenten mot nord og i skråningene mot vest og sør, for det meste skog. Til sammen 193 mål lå innenfor bygrensa av 1878, resten i Aker. Da Ekebergrestauranten ble reist i 1927–29, ble den lagt på den gamle bygrensa. En grensestein er funnet i en krypkjeller og står nå utenfor inngangen. Herfra går grensa videre østover i skrenten. Mot sørvest krysser den Kongsveien i nærheten av veideristningsfeltet ved Sjømannsskolen og deler Meyers opprinnelige eiendom «på langs».

I desember 1881 utredet Christiania kommunes sentraladministrasjon (magistraten) muligheten for å kjøpe Lorenz Meyers eiendommer. Forslaget gikk igjennom i formannskapet, men ikke i representantskapet. Sommeren 1888, etter Meyers død, fremmet Kristiania Arbeidersamfund forslag om at eiendommene skulle kjøpes av det offentlige, og fikk støtte av flere arbeiderforeninger, samt et 20-talls fagforeninger fra bakersvenner til bryggeriarbeidere, fra bybud til slaktere og hesteskosømarbeidere. Forslaget gikk videre til magistraten, og i mai 1889 var kjøpet en realitet. 2. august ble skjøtet tinglyst. Saksgangen kan studeres i Byarkivet i Oslo (sak 10, 1889). Den er utredet av borgermester Evald Rygh som også sikret områder i Holmenkollen for allmennheten.

Magistraten la til grunn både det forarbeid som ble gjort i 1881 og Christiania Arbeidersamfunds argumentasjon ved Oscar Nissen. Det fastslås at befolkningen er i vekst, mens de områder der den kan søke rekreasjon, blir færre. Det understrekes at arbeiderbefolkningen bor og arbeider i usunne lokaliteter og må iblant ha mulighet til å «nyde frisk Luft og finde Adspredelse i en smuk Natur». Videre heter det at folk på østkanten ikke har råd til å reise så langt som til for eksempel Ladegårdsøen (Bygdøy), Grefsenåsen eller skogen ved Korsvoll. Derimot er Ekeberg lett tilgjengelig og mye brukt. Å sikre dette området og forhindre at Meyers eiendom «skal gaa over i private Spekulanters Hænder og derved blive stængt for Byens Befolkning», betraktes som en kommunal oppgave: «Som fremhævet i 1881 er Hovedøiemedet at bevare Eiendommen i dens nuværende Skikkelse som tilgjængelig for Publikum, hindre Skovens udhugning og forhindre Grundens Udparcellering til en uregelmæssig og vansirende Bebyggelse, medens det ikke har været Meningen, at man skulde anvænde store Bekostninger paa at omdanne den til Park.»

Under behandlingen i representantskapet ble estetiske argumenter føyd til de sosiale og helsemessige: «Det vil være af Interesse for Kommunen at bevare dette Parti, som danner et dominerende Punkt for Christiania Bys, Christianiadalens og Indseilingens Karakteer og Udseende, i dets nuværende Skikkelse.»

Ekeberg, med fornminner og naturverdier, tilhører primært den befolkning som naturlig sokner til området. Mange av dagens oslopolitikere overser dette og evner visst heller ikke å skille mellom ekte natur og park. Størstedelen av området som er tenkt utlagt til skulpturpark, er tilnærmet urørt natur der skogen har brukt lang tid på å «kle fjellet». Byrådet hevder at kunsten skal tilpasses omgivelsene. Det motsatte vil skje. Omgivelsene vil måtte tilpasse seg skulpturene pluss en rekke andre foretak: lyssetting som vil ødelegge for ville dyr og fugler, en meningsløs kunstig dam i bratt lende som man har grunn til å frykte etter en stund vil bli forurenset så lite midler som er satt av til skjøtsel, for ikke å tale om en støyende gondolbane. Og hva vil den planlagte masseturismen føre med seg av trafikk, støy og forsøpling? Blir det så å si Norway Cup på Ekeberg store deler av året? Dessuten er Ekeberg valgt som «stillesone» i Oslo, noe også vår hovedstad har fått ros av EU for.

Det er på tide å overveie hva som ofres om man går inn for å skape de attraksjoner som det reklameres så høylytt for. Hvordan lar det tilgrensende naturreservatet seg forene med utstrakt turisme? Vil reservatet bli belastet langt over tålegrensene? Naturvernorganisasjonene har advart kraftig, men stort sett for døve ører. Hva med alle barnehagebarna som daglig bruker skogen? Mange kommer fra bykjernen. I dag leker de i fred uten å bli forstyrret av hærskarer av turister. Skogen vil bli så mye mer tilgjengelig, sies det. Men skogen er tilgjengelig. Og det finnes allerede et godt nettverk av stier og veier. Disse kan vel røktes bedre enn i dag. Men de oppgaver som vil følge av skulpturparken, vil mange ganger overstige det behov for røkt som allerede finnes. Om man setter noe ut i naturen, om så bare en benk, må den vedlikeholdes.

Hvis private investorer skal pålegge det offentlige så sterke føringer når de donerer gaver som i dette tilfellet, da får man heller takke nei til «gaven». Den blir for dyr. Dessuten vil Naturmangfoldsloven og vernebestemmelsene fra 1889 bli brutt om forkjemperne for parken får det som de vil.