Skjevfordelte demokratiske rettigheter?

I den offentlige debatten ser vi stadig flere aktører som tillegger Islam ulike konfliktelementer og negative stereotypier. Dette er en svært uheldig utvikling hvor Islam, sammenliknet med andre religioner, blir fremstilt som kvinneundertrykkende og frihetsbegrensende. Konsekvensene på individnivå er at mange norske muslimer opplever å bli fremmedgjort i landet de betrakter sitt hjemland, og på samfunnsnivå blir konfliktbildet av Islam en viktig faktor som påvirker debatten om religionens plass i samfunnet, og hvordan vi eksempelvis fortolker «håndhilsesaken».

Flere forsøk på å nyansere debatten, blant annet fra Likestillings- og Diskrimineringsombudet, har vært stemplet som feilslått toleranse. MiRA-Senteret støtter Ombudets utspill, og mener videre det er viktig ikke å glemme at det eksisterer ulike tolkninger og praksiser rundt håndhilsning i Islam. Men til forskjell fra det mange har hevdet, handler begrensinger i kroppskontakt i liten grad om kvinnesyn, det handler derimot om synet på seksualitet. Mer presist dreier det seg om begrensinger for begge kjønn, hvor både kvinner og menn skal vise varsomhet med kroppskontakt i det offentlige ovenfor det motsatte kjønn i en seksuelt «aktiv alder». I et likestillingsperspektiv kan en selvfølgelig være uenig i dette synet på seksualitet, men en kan vanskelig argumentere for at det er kvinneundertrykkende.  

Tematikken er også aktualisert utenfor våre egne landegrenser i sammenliknbare saker i flere europeiske land. Blant annet har en domstol i Sverige nylig behandlet en sak som også omhandlet håndhilsning og retten til arbeid. Saken dreide seg om en kvinne som hadde møtt til et jobbintervju og da hun nektet å håndhilse på en mann som var til stede, ble rekrutteringsprosessen avbrutt, og hun ble nektet jobbintervjuet. Kvinnen klaget hendelsen inn for Diskrimineringsombudsmannen som tok saken videre til arbeidsdomstolen. Domstolen har nå slått fast at kvinnen ble utsatt for diskriminering. Samtidig ble et ektepar i Østerrike nylig nektet statsborgerskap fordi de ikke ønsket å håndhilse på personer av det motsatte kjønn, da sveitsiske myndigheter mente dette viste at de hadde manglende respekt for likestilling. 

Disse sakene viser oss at enkelte europeiske land fortsatt diskriminerer minoriteters rettigheter på et selektivt grunnlag, mens andre faktisk erkjenner at minoriteters diskrimineringsvern er en del av det komplekse mangfoldet. Dette mangfoldet er det demokratiske Europas fremtid. Et kjennetegn ved demokratiet er nettopp at minoriteter skal beskyttes mot diskriminering basert på deres religiøse praksiser, livssyn og ytringer. Det er opp til håndhevingsapparatet å vurdere de enkelttilfeller hvor noen opplever at de er diskriminert, og «håndhilsesaken» er derfor prinsipielt viktig og Diskrimineringsnemdas avgjørelse vil bli svært interessant. MiRA-Senteret håper Nemda følger eksempelet fra Sverige, og kommer til at praksisen ved Ekeberg var diskriminerende. 

Overordnet mener jeg det mest urovekkende i debatten er den umiddelbare koblingen til kvinneundertrykking i Islam, og hvordan dette er med på å tilsløre viktige prinsipielle diskusjoner om undertrykking og aksept i det mangfoldige demokratiske samfunnet, med alle dets kompleksiteter. Når demokratiet tåler at rasistiske og høyreekstreme krefter kan spre hat og fremmedfrykt og at organisasjoner som SIAN og Alliansen er til stede under årets demokrati- og politikkfestival under Arendalsuka, er det betenkelig at minoritetenes ytringer straffes med oppsigelser og offentlig hets.

Metoo-kampanjen har nylig vist oss at kvinneundertrykking kan oppstå på alle samfunnsarenaer og i alle maktsfærer. Dette understreker viktigheten av at vi ikke blir så begrenset av våre egne fordommer mot Islam at enhver individuell handling fremstår som kvinneundertrykkende og frihetsbegrensende.