De siste 5 årene har Chavez hatt tilnærmet eneveldig makt i Venezuela. Dette skyldes en samlet boikott fra alle opposisjonspartiene i 2005, en reaksjon på det de mente var mangel på demokrati, manipulasjon av valgsystemet og brudd på menneskerettigheter. Resultatet var en valgdeltakelse man beregner til ca 25% sammenlignet med 50-60% i tidligere parlamentsvalg. De siste 5 årene har Chavez altså styrt eneveldig basert på et valg der 25% av befolkningen deltok.
I ettertid må man kunne si at dette var en uklok vurdering av opposisjonen til tross for regjeringens manglende respekt for lov og rett og menneskerettigheter. Boikotten ga Chavez absolutt makt både lovgivende og juridisk, og han har ikke sittet stille. I fjor kom en omgjøring av valgordningen som gir kraftig overrepresentasjon til distrikter der Chavez har sterk støtte, samtidig som stater hvor opposisjonen er sterk får færre seter i parlamentet. Professor Manuel Rachadell ved ”University of Central Venezuela” viser til at pro-Chavez Amazonas med den nye valgordningen får en representant for hver 40.000 stemme. I distriktet Zulia derimot, der flertallet har stemt mot Chavez de siste valgene, så vil én representant i parlamentet kreve 250.000 stemmer.
Et enda klarere eksempel på de absurde utslagene av valgordningen er hovedstaden Caracas. Der var det tilnærmet dødt løp mellom posisjonen og opposisjonen. Opposisjonen fikk til sammen 484.844 stemmer, mot 484.103 stemmer for Chavez’ parti. Likevel fordelte de ti representantene fra distriktet seg slik at Chavez fikk 7 seter, mens opposisjonen fikk 3. Resultatet etter valget er at opposisjonen har fått over 52% av stemmene, men bare litt over en tredjedel av setene i parlamentet. Chavez parti PSUV fikk 48% av stemmene, men halvparten så mange mandater som den samlede opposisjonen. Hvordan kan et slikt resultat unngå å skape overskrifter er for meg fullstendig ubegripelig.
Hvor er alle på venstresiden som skrek ut under valget mellom George W. Bush og Al Gore i 2000? Valgutfallet i USA var et skjevt utfall av rene flertallsvalg i valgkretser. Al Gore tok flere stemmer, men hadde likevel så vidt færre valgmenn enn Bush i det som var det tetteste valget i USA siden 1876. I Venezuela er det snakk om utspekulert valgfiksing fra en president som er for smart til å ta flertallet ved åpenlys forkasting av stemmer slik man gjør i andre diktaturer. Dette er imidlertid lite interessant for norske medier.
NRKs Joar Hoel Larsen unnskylder til og med Chavez omfattende trusler mot regjeringskritiske medier. Trusler som har fått flere til å rømme landet. Privateide medier har ”sviktet sin rolle som den fjerde statsmakt, fordi de har bedrevet ” kampanjejournalistikk og misbruk av ytringsfriheten”, skriver han. Hvorfor det å drive kampanjejournalistikk skulle være misbruk av ytringsfriheten forklarer han ikke. Og hvis dette skulle være grunnlag for legitim knebling av medier, så er det jo rart han ikke tok til orde for tvangsoppløsning av Dagsavisen i 2009 da de hadde «Stem rødgrønt» på forsiden.
Og mens norske medier har vært ganske likegyldige til det som skjer har andre utvist ganske skremmende autoritære sympatier. I Dagsavisens debattsider nyemeninger.no skriver Eirik Vold om ”Overleveren Chavez”. Han er så imponert over at Chavez har kommet fra ”sitt femtende valg med parlamentsflertallet i behold”. Noen burde jo snart stille spørsmålet: hvor imponerende er det egentlig å vinne valg når du kontrollerer rettsvesenet, mediene, kan nekte motkandidater å stille til valg, bruke offentlige midler ukontrollert til egen fordel og omorganisere valgordningen slik det passer en selv?
Dette valget har som alle andre valg i Venezuela handlet om Chavez. Alt handler om Chavez. Det vi ser i Venezuela er en persondyrkelse som vi kun har sett maken til i de mest grumsete kapitlene i moderne historie. Derfor er dette valget et gigantisk nederlag for mannen som ser på hele valget som et videre steg i sin bolivarianske revolusjon. Chavez ser på seg selv som selve personifikasjonen av revolusjonen. Chavez ER revolusjonen.
Det er kun norske medier som formidler dette valget som en seier for Chavez. I norske aviser kan vi lese om «jublende rødkledde folkemasser». Vi får nesten ikke inntrykk av at det er en synlig opposisjon. Faktum er imidlertid at Chavez nå styrer med et mindretall av befolkningen i ryggen. Det gjør den kompromissløse retorikken vanskeligere.
Alle som motsier Chavez får karakteristikker som rotter, basiller, kuppmakere, imperialister, fiender av fedrelandet, konspiratorer, osv... Det skal bli vanskeligere å bruke slike karakteristikker på 52% av befolkningen.