«For hver kvadratcentimeter vei og fortau som er konvertert til sykkelsti, har byens mest offensive syklister tatt et nytt, tungt tråkk fra rollen som uforutsigbare kaospiloter i retning av å bli militant rettighetsorienterte okkupanter av trafikksituasjonen,» skriver blant annet Giæver, som undres over at Syklistenes Landsforening jubler slik over Mosseveisaken og ser dommen som en viktig prinsipiell seier for syklistenes rettigheter.
«Som gammelt, passivt medlem i forbundet må jeg spørre: En viktig rettighet? Virkelig? Én manns rett til å sinke hundrevis av andre miljøvennlige trafikanter, kollektivpassasjerer, hydrogendrevne motorvogner og i verste fall også utrykningskjøretøy når køen blir lang nok?» spør VG-journalisten.
I likhet med undertegnede har altså Giæver selv vært passivt medlem i Syklistenes Landsforening i yngre dager, og har slett ingen fiendtlig innstilling til syklister i sin alminnelighet.
Når Syklistenes Landsforening i dag svarer Giæver i et innlegg i VG, representert ved fagsjef Mats Larsen og kommunikasjonssjef Roar Løkken, er det imidlertid lite slagkraftige saker de greier å skrape sammen for å imøtegå Giævers hjertesukk om Oslos syklister.
De påberoper seg blant annet at Syklistenes Landsforening opererer som forsvarere av fotgjengerne i mange sammenhenger ettersom denne trafikantgruppen mangler en organisasjon i Norge.
Særlig posisjonen som fotgjenger er nettopp den Giæver identifiserer seg mest med i sin kommentar, skjønt han som de aller fleste av oss veksler mellom det å gå, kjøre bil og sykle.
Dette med å forsvare fotgjengerne har vi i Syklistaksjon 2019 vanskelig for å forstå. Vi tror ikke noe på det, særlig når talsmennene for Syklistenes Landsforening skriver:
«Det virker også merkelig at skytset om at fotgjengere må gå i sykkelfeltet, for eksempel fordi fortauet er fullt av is, rettes mot syklistene og ikke veieierne, som tross alt har ansvar for å holde fortauet trygt for et bredt spekter av gående.»
Mats Larsen og Roar Løkken illustrerer dermed nettopp at Syklistene Landsforening ikke står opp for fotgjengerne når de trenger det som mest, men holder tyst om den uforståelige praksisen fra Oslo Kommunes side med å måke sykkelfelt og sykkelveier til alle døgnets tider, mens resten av byens trafikanter må kave seg frem på umåkte fortau og på dårlig ryddete veier og gater.
Hvorfor i all verden har ikke Syklistenes Landsforening gått på barrikadene denne vinteren for de gående som ikke får brøytet fortauet for snø og is samtidig som sykkelveiene kontinuerlig holdes bare?
Det er selvfølgelig fordi dette er en del av det rødgrønne byrådets bilfri by-politikk, og denne politikken passer Syklistenes Landsforbund og dets medlemmer som fot i hose.
Som Mats Larsen og Roar Løkken ganske riktig påpeker har regjeringsplattformen et mål om 20 prosent sykkelandel i de store byene. Økning i sykkelbruken er derfor en villet politikk.
Her er vi ved sakens kjerne: Syklistenes Landsforening og de mest offensive syklister i trafikken opererer nærmest med et mandat fra det offentlige om være egoister med sykkel.
Det må det etter vårt syn bli en slutt på fort.
Løsningen må være å forlate de ambisiøse sykkelmålene og skape et bedre klima for godt samkvem mellom alle trafikantgrupper i norske byer.
Og mon tro om det ikke blant annet er Syklistaksjon 2019 som lurer i tankene på Larsen og Løkken når de skriver: "Vi i Syklistenes Landsforening er godt vant til meningsytrere som påtar seg rollen som forkjempere for sykling, men som egentlig vil ha syklistene bort."
For Syklistaksjon 2019 stemmer dette ikke. Vi vil at alle trafikantgrupper skal kunne leve godt sammen. Syklistene skal ikke bort, men det skal heller ikke bilister, fotgjengere eller rullestolbrukere.
Vi vil ha en levende by, og da må den være tilgjengelig for alle.
Pål H. Christiansen
Talsmann for Syklistaksjon 2019 og tidligere medlem av Syklistens Landsforening.