Debatt

Skandaløst av Høyesterett

Mangel på bærekraft dannet det grunnleggende premisset for dommen mot reineier Sara. Men Høyesterett baserte seg på myter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den 21. desember ga Høyesterett staten medhold i sin anke mot den unge reineieren Jovsset Ante Sara. Statens politikk med å begrense reintallene for å oppnå økologisk bærekraft har pålagt Sara å redusere flokken til 75 rein. Dette hevder han er et vedtak om avvikling, fordi det er umulig å leve av så få rein. Han gikk derfor til sak mot staten for å unngå å miste levebrødet sitt. I mars 2016 vant Sara første runde i Indre Finnmark Tingrett. Staten anket så saken videre til lagmannsretten i Tromsø hvor Sara også vant. Våren 2017 anket staten videre til Høyesterett hvor staten altså nå fikk medhold.

Høyesterettsdommens underliggende premiss er at en reduksjon av reintallet er nødvendig for å oppnå økologisk bærekraft. Selv den ene dommeren som ga Sara medhold, sier i sin erklæring at «det er på det rene – og ikke bestridt – at selve reduksjonen til 2000 dyr i Fálá reinbeitedistrikt var rimelig og nødvendig for å sikre levedyktigheten til samisk reindrift i området».

Men denne påstanden er i aller høyeste grad bestridt, både av et flertall reineiere i Finnmark og av mange av oss som har drevet forskning på reindrift. Selv ledet jeg nylig et 4-årig forskningsprosjekt om samisk reindrift i Finnmark, og en av våre hovedkonklusjoner er nettopp at den underliggende premissen om at det er for mange rein i Finnmark mangler bevis og en god begrunnelse. Dette har vi skrevet om i boken «Samisk reindrift, norske myter» (Fagbokforlaget, 2016) i tillegg til i flere forskningsartikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter.

Tingrettens dom refererte til denne forskningen da den ga Sara medhold. Men Høyesterett ser helt bort fra dette. Den legger med andre ord til grunn et hovedpremiss som er bestridt og tvilsomt utfra foreliggende forskning. Dommen diskuterer ikke engang dette hovedpremisset, men tar det som gitt. Dette er skandaløst av Norges høyeste rettsinstans.

Påstanden om overbeiting på Finnmarksvidda og for mange rein sammenliknet med beitegrunnlaget ligger også under som en hovedantakelse i den siste stortingsmeldingen fra Landbruks- og matdepartementet (LMD) om reindrift. Meldingen støtter seg på satellittbilder som viser at det over tid er blitt mer skog og mindre lav på vidda. I resten av Norge kalles denne prosessen «gjengroing» og blir vanligvis tillagt mindre beiting og klimaendringer. Men i det samiske reinbeiteområdet på Finnmarksvidda påstår LMD uten nærmere bevisføring at gjengroingen skyldes overbeiting.

Som et annet bevis på at det er for mange rein bruker stortingsmeldingen en påstand om at slaktevektene har gått ned med økningen i reintall. Landbruksdirektoratets egne tall for Vest-Finnmark, som er det desidert største reinbeiteområdet, viser imidlertid at mens det var en topp i slaktevekter rundt 2002 til 2004, er vektene nå tilbake på omtrent samme nivå som før denne toppen. Selv om vektene svinger litt opp og ned fra år til år, er den langsiktige kurven relativt flat. De gjennomsnittlige kalvevektene er for eksempel i dag omtrent på samme nivå som de var på gjennom hele 1980- og 90-tallet. Påstanden om nedgang i slaktevektene stemmer med andre ord ikke i et lengre tidsperspektiv.

Men det mest underlige er at LMD ikke bruker resultatene fra overvåkingen av beitemark som de selv har finansiert. Den beste informasjonen om tilstanden til beitene på vidda har vi fra beitegranskningene som er finansiert av LMD og gjennomført av Norsk institutt for naturforskning (NINA).

NINA har etablert 52 målefelt langs flere nord-sør-akser på Finnmarksvidda hvor de har målt og veid vegetasjonen i 1998, 2005 og 2010. I tillegg undersøkte de 19 av disse målefeltene i 2013. De gjennomsnittlige resultatene for målingene viser at laven har økt betraktelig fra 1998 til 2013, selv om det er lokale variasjoner.

Dataene fra undersøkelsen som LMD selv har finansiert viser med andre ord at det ikke har vært noen generell nedgang i lavmattene de siste 20 årene. Snarere tvert imot. Dette innebærer at den etablerte forestillingen om overbeiting på Finnmarksvidda er feil.

Men med statens politikk om å redusere reintall og antall reineiere, spesielt i Finnmark, er det kanskje ikke så merkelig at disse ubehagelige faktaene ikke nevnes i stortingsmeldingen.

I stedet holder staten ved LMD seg med «alternative fakta» som er basert på norske myter og fordommer om samisk reindrift, snarere enn å være basert i empirisk forskning. Det er slike myter Høyesterett bygger dommen sin på.

Den norske statens historiske kolonisering og fornorskning av den samiske befolkningen er velkjent. Mindre kjent er det at denne politikken i dag fortsetter i form av statens reindriftspolitikk med en tvungen reduksjon av antall rein og reineiere. Dermed reduseres også det som gjenstår som den viktigste tradisjonsbæreren for samisk kultur og språk. Dommen føyer seg med dette inn i en trist historie om kolonisering og fornorsking.

Mer fra: Debatt